Uten regn ingen regnbue

UTEN REGN INGEN REGNBUE

 

Det var krangelen på telefonen som gjorde at det ble som det ble. Hun ble bare så lei av å høre det samme om og om igjen. Og sa det.

Tenk at de kranglet når hun var i Spania og han hjemme. De skulle jo savne hverandre, og bare det. I går tenkte hun at selv om han er i Norge og hun i Spania er de så bevisste på hverandre at det ikke kan kalles annet enn ekte berøring.

Særlig.

 

I Boente de Riba er hun så vidt inne i kirken. Hun observerer flyktig noen pilegrim lights, de er med et følge og er ivrige etter å få stempel, hun får selv ett av kvinnen som sitter i kirken.

 

Når hun skal gå igjen ville hun gått feil om ikke en dame hadde ropt til henne fra et privathus. Flott, hun skal ikke gå langs motorvei likevel. Hun vinker takknemlig mot kvinnen og endrer retning mot den brede grusveien som går gjennom skogen.

Så rives grunnen vekk under føttene hennes. Gråten kommer voldsomt og plutselig.

- Jeg er lei av dette!! roper hun ut.

Men det går over nesten like fort som det kom.

Hun snur seg. Ingen bak henne. Ingen vitner til hennes hissige fortvilelse.

 

Mobilen brenner i lommen. Hun har den på lydløst, nekter seg selv å ta den opp for å sjekke om noe har blitt sendt inn, staheten etter gårsdagen sitter tungt. Hun er så vant til at tankene går til ham, for å søke hvile, men i dag er det ikke mulig. Hun er glad hun slipper å sitte stille. Når hun går, klarer ikke det mørke å få overtaket.

Noen dager kan bli de aller tyngste selv om de ikke er lange. Hun forserer kilometerne, en etter en, saktere i dag enn andre dager, om ikke lenge vil hun ha gått syvhundreogfemti.

Mens bak dem ligger kilometer på kilometer av gyllne minner igjen.

Hun tvinger tanken vekk.

 

Fremme i Arzúa, som er dagens mål, slenger hun seg på sengen, lukker øynene og lar tankene føre henne dit de vil. Bare ikke til ham. Vet på samme tid at å flykte fra dette går ikke.

Endelig sjekker hun mobilen for innkomne meldinger.

Det har kommet en melding klokken 12, om at han vil komme til Santiago.

Hun unnlater å svare.

Og tar det kanskje ikke helt alvorlig.

 

På jakt etter mat. Utenfor treffer hun tyskeren som ikke snakker engelsk, men som babler i vei på tysk hver gang han ser henne, alltid med et bredt smil i fjeset, hun forstår bare litt. Hun finner et sted som ser ut til å være en bedre restaurant, litt dyrere enn de fleste andre, men maten smaker fantastisk. Rundt henne sitter mange lokale som tar søndagsmiddagen ute.

Hun ber egentlig ikke om så mye, men hun har dette inderlige ønsket om at de skal klare å slutte å krangle, de krangler for mye, hun vil at de skal leve i synk. Det er ham hun vil ha. Kjærligheten varer. Midt inni alt som er trist og som hun skulle ønske var litt annerledes, varer den.

 

Først når hun er ferdig med måltidet sjekker hun mobilen igjen. Og får sjokk.

En melding forteller at han har bestilt fly og vil være i Santiago i morgen kveld.

Hun vinker på kelneren.

Hun går litt rundt på stedet før hun setter seg på en ny kafé og bestiller kaffe. Hun avgjør at han må vente i Santiago. Dette er hennes greie. Han får ikke forstyrre henne i innspurten.

Det kjennes ikke feil. Hun er sint ennå.

Og vet det er feil.

 

De to engelske damene hun kjenner fra veien, kommer og spør om de kan sitte. Hun kan ikke dy seg, men forteller at mannen har blitt gal, han vil møte henne i Santiago.

- Han savner deg, konstaterer den ene.

I den andre kvinnens blikk oppdager hun et øyeblikks nakenhet. Lengselen etter det samme som hun har, en mann som er der, sannsynligheten for det perfekte, stabilitet, noen som bryr seg. Hun skynder seg å legge til:

- Vi har kranglet på telefonen, det er derfor han kommer.

For å gjøre det enda mindre attraktivt kunne hun lagt til at han kommer av sjalusi, av redsel, for å sjekke henne, men hun gjør det ikke, for selv om det var sant ville det likevel være en løgn.

 

Senere på kvelden svarer hun når han ringer.

Han er hjerte, lykke, lidenskap.

Hun sier at hun ikke vet hvordan de neste dagene blir. Hun har ikke bestemt om hun skal ha lange eller korte dager på veien. Hun ber ham vente i Santiago de Compostela.

Han sier han forstår, hun vet det ikke er sant, og kjenner noe rispe langt inne i hjertet.

 

Neste dag lurer hun på hva hun har gjort.

Hun får ikke tak i ham. Han sitter i et fly et sted.

Hun beveger seg fremover, med bare ett for øye, å komme frem, gå veien, tung, tom, den butter så veldig imot i dag.

 

Ikke en ting i verden betyr mer.

Hun har gitt ham en forståelse av å ikke være ønsket.

 

Han er på vei for å ta hennes frihet, trå rett inn i det området som er hennes hjerterom, det som til nå har vært bare hennes, og det verste er at han er velkommen, som hun lengter etter at han skal komme. Det fins ingen frihet her så lenge det ikke er bra mellom dem.

 

Når hun går gjennom dørene til det flotte hotellet som hun har fått anbefalt fordi de gir pilegrimsrabatt og derfor ikke vil falle dyrere enn langt dårligere hoteller, og som nå er ment for ham og henne, hører hun flystøy. Flyplassen er ikke langt unna.

Vel installert på rommet får hun endelig tak i ham. Hun hører en vegg falle når hun forteller ham sine nye planer, og alt blir litt større og lysere inni henne.

Så får hun det travelt.

 

Et par timer senere ringer telefonen. Det er resepsjonen.

- Din mann er her, sier de.

- Bare be ham komme opp, svarer hun, og kjenner seg som en annen diva.

Omgivelsene forsterker følelsen når hun reiser seg fra den digre sengen med det myke sengetøyet og går på sokkelesten over de tykke gulvteppene gjennom det store rommet og videre ut på gangen. Det er ikke mulig å holde seg i ro inne på rommet og vente til han banker på. Uten sko blir hun stående utenfor heisen og trippe mens hun ønsker at hun hadde hatt en kjole og litt mer make-up i sekken. Det går en evighet før hun hører at heisen begynner å bevege seg. Like før den stopper hører hun de harde, korte hostestøtene, og vet de er hans.

Så går hun rett inn i armene hans.

Han sier navnet hennes, lavt, det er en nødvendighet i stemmen som forteller alt.

Hun gråter, han holder henne fast.

Så ler de. Etterpå snakker de. Og etter det igjen elsker de.

Etter en lang stund går de ned i restauranten. De deler en flaske vin til maten. Selv om han egentlig ikke liker vin.

 

Når hun våkner etter en natt i den bredeste sengen hun noensinne har lagt i, hviler hånden hennes i hans. Nok en liten lykke tar tak i brystet når hun oppdager det.

En god frokost før siste vandredag. Det er nesten ingen andre i frokostrommet. På veggene henger moderne kunst, og når hun studerer det litt nærmere begynner hun å le. Spanjolene er jammen friske. Nakne mennesker, det ene bildet forestiller vitterlig grupper av mennesker i særdeles intime situasjoner.

- Og så midt under frokosten, bemerker han, og de fniser.

Han skal ikke gå sammen med henne. Han skal ta bil inn og vente til hun kommer. Ordne med overnatting og sånt.

 

Alt er en miks av følelser inni henne når hun etter noen timer på veien går inn i den gamle, nordspanske byen som er målet for hennes vandring. Hun liker at hun kommer inn i regn. Santiago er regn. Hjembyen hennes er regn. Regn er lykke. Hun ser en regnbue. Hun elsker regnbuer.

 

Hun går inn på den store plassen foran katedralen, Plaza Obradoiro, og oppdager fort at hun ikke er den eneste pilegrimen som kommer inn i dag, det er mange gledesscener å se rundt henne. Syvhundreogfemti kilometer. En heftig glede fordi hun har klart det.

Enden av regnbuen.

Og der står han. Han venter, bare på henne. Han er lutter smil. Regnvåt i håret. Regnvått ansikt. Et regnvått kyss. Iblandet noe salt. Å dele en drøm. Ved enden av regnbuen. Den som egentlig er umulig å finne.

 

Hun går inn i kirken. Hun må takke Jakob. Kirken er stor, formet som et digert kors, og hun blir overrasket over hvor mye forskjellig som foregår i kirkerommet på samme tid. En messe for noen få mennesker. Flere kneler ved skriftestolene. Håndverkere driver med restaurerings-arbeid i en del av katedralen, de hamrer og bråker, en av dem sveiser. Folk myldrer rundt, prater, et surr av stemmer. Kirken har plass til alle. Hun finner St. Jakobs sarkofag og ber en stille takkebønn. I morgen skal hun igjen sitte her sammen med de andre pilegrimene som kom til Santiago i dag. Presten kommer til å lese opp hvor de kom fra og hvilken nasjonalitet de har. Røkelsekrukken, eller bogafueiroen, vil svinge høyt over hodene deres.

 

Etterpå spør hun noen etter pilegrimskontoret. Hun forventer kø, men det er bare et par pilegrimer utenom henne. Hun snakker med en ung pike bak skranken. Fyller ut et skjema. Svarer på om hun har gått eller syklet, fyller inn nasjonalitet, alder og kjønn, og hvor hun startet fra. De vil vite om hun har gått av religiøse eller åndelige årsaker, eller "andre".

Mens hun skriver ser piken på stemplene hennes. Hun får en fornemmelse av at hun ikke ser særlig nøye, hun ser bare at de er mange. Hun får utlevert sitt compostela, sitt diplom. Det kjennes alminnelig.

Når hun går ned trappene i den gamle bygningen skjønner hun at lykken bare har lagt på lur. Hun holder på å begynne å grine, hun er så sliten, og så kry, hun har et compostela sammenrullet i hånden med sitt eget navn skrevet på med sirlige bokstaver.

 

Når hun finner ham på nytt begynner det å plaskregne. Hun løper mot ham, de griper hverandres hender mens de leende søker ly. Hun kjenner at alt er løst opp og lurer på om det kan være sant at caminoen virkelig hjelper folk. Stille men lykkelige står de sammen med alle de andre som har stilt seg inntil husveggene under tak selv om de har både regntøy og paraply, og betrakter regnet. Bare en eneste hardhaus går forbi ute i gaten og tar imot de våte og harde kyssene fra himmelen, ellers er den folketom.

Regnet stopper like brått som det startet. En ny regnbue viser seg på himmelen. Han trekker henne med seg inn i en butikk. Ber henne velge et kamskjellsmykke til å bære rundt halsen. Kamskjellet, pilegrimsveiens symbol.

 

De finner et sted å spise, i et kjellerlokale, mens de igjen ser regnet pøse ned utenfor. Hun lener seg mot skulderen hans og hviler hodet. Han klarte ikke å la være å komme.

I glassene får de rødt. Hans forslag. Han sier de skal feire.

Han som vanligvis ikke drikker vin.

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥