Samtalen

SAMTALEN

 

Stemmen hennes la seg oppå min, ordene blandet seg med mine. Vi snakket samtidig. Ingen av oss ville vike. Begge fortsatte å snakke. Jeg vet ikke hvem av oss det var viktigst for å bli hørt. Jeg vet ikke hvem av oss som snakket når hun burde tidd stille. Kanskje var det begge.

 

Jeg vet bare at ingen av oss lyttet, det aller viktigste var hva vi selv sa. Stemmen hennes kjentes som et stengsel, den snodde seg rundt min, fikk meg til å bli irritert, fikk meg til å føle at det jeg hadde å si ikke hadde like stor betydning som det hun ville si.

Tenkte hun det samme? Merket hun også hvordan vi oppførte oss?

 

Kjemien kunne umulig stemme. Det hjalp ikke at jeg likte henne og følte at hun også likte meg. Noe var helt feil.

For en forskjell fra engelen jeg hadde truffet tidligere på dagen! Hun med den myke og tillitsvekkende fremtoningen, hun som så meg rett inn i øynene med et blikk så vennlig, tilstede utelukkende for den hun snakket med, som akkurat da var meg.

 

Jeg bestemte meg for å tie.

Jeg gikk langs en vei og lyttet.

 

Trykket lettet. Ergrelsen min forsvant. Av og til snudde jeg meg mot henne og fanget blikket hennes.

Øynene glitret mot meg.

 

Jeg så henne bli forvandlet til et vakkert menneske rett foran øynene på meg.

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥