Kunsten å være lykkelig

KUNSTEN Å VÆRE LYKKELIG

 

De andre ser henne kanskje, men hun er forduftet. En sjelden gang sier hun noe, de hører det, men hun er der ikke. Hun hører ikke etter hva hun selv sier. Hun får ikke til å snakke, finner ingenting fornuftig å si. Hun klarer ikke å berøre verden som den ikke lykkes i å berøre henne. Det kjennes som hun er en fremmed som ikke har noe her å gjøre.

 

Et voldsomt tungsinn overmanner henne, det vil ha henne i bakken, hun har blitt til et folkesky individ, iherdig prøver hun å drikke det vekk, få motet opp.

 

Det er som det pleier å være, det nytter ikke å håpe at ting skal bli annerledes, hun er oversett, og det er hennes eget verk, det var sånn da hun gikk på skolen også, hun må forsone seg med det. For opptatt av å ta seg ut, både utseendemessig og det som kommer ut av munnen, spille rollen sin, blokkert av planlegging, av hva hun skal ha på seg og sånt, eller andre uvesentlige ting. Hvordan kunne hun tro at hun passet til dette? Hun bøyer hodet, kniper øynene sammen og prøver å ikke prøve så hardt.

 

Denne inderlige, bunnløse følelsen av å ikke være god nok, hvor kommer den fra? Hun har så sykt sterke følelser. Deres camino er ikke hennes camino selv om de befinner seg på samme sted, midt i Ponferrada. Snart kommer bussen for å ta dem til overnattingsstedet.

Om hun bare kunne tåle å innimellom sitte der blant mange, uten å si noe, uten å bli sett.

Hun er god nok på innledende dialog, samtalene som fortsetter er ikke like enkle.

En gjeng kvinner, de fleste av dem godt modne, noen av dem skravler, skryter og klager, gjør alt for å være stjerner i selskapet, snakker om hvor langt de har gått, forteller hverandre om gnagsår, om heten og den skarpe solen nå i august, om hvor flinke de har vært. De er fire unge med henne. De andre er yngre og penere. De begynner å bli tydeligere for henne nå, navnene og ansiktene er ikke lenger bare en stor, skremmende flokk av folk.

 

Man skal ikke ønske seg det andre har, man vet for lite. Det pleide mamma å si.

Resolutt stopper hun sivingen av sorg som vil inn, må tenke på noe annet enn mamma.

 

En eneste mann. Han er kongen av motbakker.

Sammen blir de et team. Alle som deler noe blir det.

Om du kan være sist eller dårligst og hate det, og en annen slipper å være det, er det ikke da verdt det?

 

Hun betrakter dem. Disse så vellykkede menneskene, så over gjennomsnittet fornøyde.

Vi er alle barn av livet. Ikke en voksen finnes når det kommer til det å leve, selv blant de overbevisende.

Hun tror mamma sa det også.

 

Det er ikke vandringen som er det slitsomme, det slitsomme er å treffe på seg selv flere steder langs veien, i en reise som aldri slutter men fortsetter helt hjem og lenge etter sånn hun har hørt det. Hun vet ikke om hun orker det stort mer. Hun lengter etter et annet sted, alltid, og hun vil være på det stedet alene.

 

Med ett hører hun en sterk stemme si fra et av de andre bordene:

- Det er ikke bare Guds engler som går caminoen, ingen av oss er lytefri. Her går spanske innsatte, og fra andre land i Europa, det er en del av straffen. Må være en vidunderlig måte å sone på, spør du meg. Men de tar ikke med seg farlige folk hit.

Det stikker i henne. Hun kjenner ryggen krumme seg.

Har hun noen gang blitt betegnet som farlig?

 

Knyttneven hennes som slo. Blodet som sprutet. Rettsaken etterpå.

 

Hun snur hodet til siden og ser en eldre dame med et vennlig ansikt og en pussig hatt på hodet sitte sammen med andre pilegrimer. De veksler blikk. Den eldre smiler, hun syns hun blunker oppmuntrende, men det er nok bare innbilning.

 

Hun forsøker å lytte til samtalen rundt seg før hun faller ut igjen. De andre må merke det. Om de kanskje ikke vet hva hun tenker på, må de se at det er noe med henne. Settingen er for naturlige mennesker. Dem som tør å være seg selv. Hun er altfor opptatt av vinglasset som står foran henne, krisevinen, glasset med flytende ro. Det er viktig at hun klarer å porsjonere rett nå. Hvor mye kan hun ta uten at de andre skjønner hva hun er ute etter. Øyne overalt. Hennes egne, ikke minst hennes egne. Dette er for tøffe jenter, for jenter som klarer seg, for jenter som ikke er så dumme at de ødelegger livet for seg selv og andre ved å ruse seg eller ved å begå straffbare handlinger.

 

Men de elsket sangen hennes da hun og motbakkekongen sang for et par kvelder siden. Noen sa hun hadde en rocka stemme. Da er hun kanskje god på noe, men direkte evneveik når det gjelder sunn fornuft og det sosiale.

 

Folk som reiser i grupper er nøkterne folk. De blir ikke opprømte eller berørte av det de ser, eller jo, selvfølgelig blir de det, men ikke som hun blir det. Jordnære. Realistiske. Hun blir alltid så barnslig begeistret over ingenting, det er flaut, og hun skjønner ikke hvordan de andre kan la være, hvordan de kan synes at ting er dagligdagse når de ikke er det.

 

1 Høysensitivitet har blitt et moderne ord. En ny sykdom. Hun liker ikke at det skal settes en diagnose på alt mulig. Vi er alle født med forskjellige egenskaper.  

 

Tar inn alle inntrykk. Ser og legger merke til mer enn de andre. Usortert, mikset, satt sammen til noe kaotisk og planløst. Overveldet, intens, temperamentsfull, lidenskapelig, litt naiv. Lett å rive i stykker.

Følsom, kreativ og begavet, sier pappa. Fedre vet å finne de bra alternativene, lete frem adjektivene som lyder flatterende.

 

Hun ønsket ikke å påføre skade, men ingen har lov til å si så stygge ting om mamma. Lena har alltid vært slem, men hun hadde ikke villet se det. Mamma som var så snill. Og fortvilet over ingenting. Hun sa det sånn. I brevet. Før hun hentet det hun trengte for å avslutte.

 

Hun har aldri vært god på å gjenkjenne misunnelse. Kommentarene hun burde avslørt gjorde henne bare forvirret. Hun har alltid trodd på det folk sa. Lena var hennes fortrolige.

 

De andre skravler i vei, har blitt enormt høylytte, vinen begynner å gjøre sin virkning. Hun tar en ny slurk selv. Ved siden av henne sitter Alice. Alice er grei, litt stille, men ikke så stille som henne. Motbakkekongen ser alltid vennlig ut, han har et åpent og direkte blikk, lytter mer enn han snakker. Hun opplever ham ikke som spesielt farlig. De tre danner en triangel ved enden av bordet, tre outsidere som har tatt oppstilling litt utenfor de andre. Hun liker at tilfeldighetene har gjort det sånn at de har fått plasser ved siden av hverandre i kveld. Men hun skulle ønske de kunne prate sammen og ikke bare høre på de andre.

 

Hun vet så inderlig vel at de andre vil slutte å være tre hoder høyere enn henne om hun bare kan vende sansene den rette veien, bort fra ønsker om at ting som har skjedd ikke var det, bort fra seg og sitt.

 

Presten i fengselet pleide å si at alle fortjener respekt som mennesker, men ikke alltid for det de gjør.

 

Hun løfter øynene, retter opp ryggen. Hun fanger blikket til kongen av motbakker, han har jenteøyne men hun tror ikke han er gay, og han heter Johan. Han smiler umiddelbart. Det finnes millioner av måter å kaste bort en kveld eller et liv på, men det eksisterer ikke en eneste måte å få det tilbake. Heller ikke det som var, før alt det fatale og leie.

Hun gleder seg med ett til turen vil ta slutt. Ikke fordi hun vil bort fra gruppen, men fordi hun skal treffe noen etterpå. Pappa venter i Santiago de Compostela. Han har gått Camino del Norte, den nordre veien, kystruten. Hun har hele tiden tenkt at da kan hun være seg selv igjen, men hun skal være seg selv lenge før det, hun skal være seg selv her og nå.

 

Pappa er så stolt av henne fordi hun valgte dette. Hun skal ikke skuffe ham flere ganger.

Han mistet mamma. Han er så lei seg for at han ikke klarte å hindre det. Mamma var hans store kjærlighet. Det har hun forstått.

 

En time senere forlater de restauranten. På den ene siden av seg har hun Alice, på den andre Johan. De synger av full hals på en spansk sang. Inne i restauranten fortalte hun dem om livet sitt. Det rare var at hun kunne se på lyset i ansiktene deres at de ikke dømte henne.

 

Når hun ser noen narkomane utenfor bestemmer hun at hun ikke vil relatere dem til seg selv. Hun har gått videre, selv om alt var stoppet opp.

 

Leve. Sanse. Bli begeistret. Ikke være ulykkelig.

Det er det hun skal nå.

 

______________________

1 Da betegnelsen høysensitivitet dukket opp for noen år tilbake var det flere som snakket om dette som en diagnose. I dag er det nok mer ansett som et personlighetstrekk.

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥