Ferskingen

FERSKINGEN

 

Hun håper ingen ser henne. Ingen pilegrimer kommer vel i taxi. Hun kjenner et fravær av ro og håper at det slutter snart. Hun betaler den unge drosjesjåføren. Heller ikke han forstår engelsk. Da hun ville spørre de unge jentene som hang på busstasjonen i Pamplona om noe, ble det påstått av venninnene at en av dem kunne engelsk, men alt hun sa var uforståelig. Hun var litt kry da vaskedamen skjønte hennes spørsmål om hvor det fantes consigna automática.

 

Hun går ut av bilen og ser noen menn som må være sykkelpilegrimer. Døren inn til det hun skjønner er herberget er låst, høyt oppe på veggen henger et skilt om at de har internett. Hun skal ikke ha internett, hun spør dem hvor hun finner herbergeverten. De peker mot en annen bygning, den ser skikkelig gammel ut, og er uten tvil fra middelalderen. Herberget her blir drevet av Padres Reparadores. Hun går gjennom en portal og ringer på en klokke. Mannen som lukker opp følger henne tilbake til herberget, utseendet er så snilt og så fromt at det er like før hun spør om han er prest. Så fniser hun inni seg, det er han nok, i alle fall sikkert munk, dette er et kloster!

 

Hun må vise legitimasjon, og det er høytid i henne når hun får sitt aller første stempel i pilegrimspasset. Hun har alltid trodd at det bare fantes store saler, men nå blir hun vist inn på et seksmannsrom med etasjekøyer. Kjenner at hun har vokst fra overkøyer, og skynder seg å legge sakene sine på den laveste sengen. Siden kommer det tre menn og to kvinner til, alle spanske, bortsett fra én mann som er italiener.

 

Det er mange timer til hun kan legge seg, men hun pakker ut soveposen og brer den utover sengen, finner frem nattøyet, gjør klart alt hun trenger til tannpuss og dagen etter, mens hun funderer på hvordan man kler av seg med fremmede menn i rommet.

 

Hun tusler litt rundt. Vet at hun kommer inn døren i oppholdsrommet som en storøyd kattunge. Hun plasserer et smil i ansiktet. Noen smiler tilbake. Ingen snakker. Hun vil snakke, men har ikke noe å si. De andre ser ut som de har full ro, de pusler med sitt. Noen jenter leser, et par andre sitter og skriver. En gutt sitter med nål og tråd og reparerer et hull i en genser, en annen passer ildstedet i en krok av rommet. De andre har gått en stund og stresser ikke med snakk, de vet det ikke alltid er nødvendig. De kjenner settingen og vet hva det går i. Om hun hadde funnet noe å si, ville hun ikke vite hvilket språk hun skulle valgt. Hun prøver å gjette hvor de andre kommer fra, men det er ikke lett. Etter hvert hører hun spanske og franske setninger. Som hun ikke forstår.

 

Dette er det farligste hun har gjort noen gang.

 

Ennå er hun ikke mer enn en testpilegrim, en observatør, opptatt av å kjenne og føle på det å kunne bli en skikkelig pilegrim. Hun iakttar, vil bli som dem, vil gli inn, er det noe hun vil være ekte i, så er det i dette, men foreløpig er hun ikke annet enn den nye fuglen i flokken.

 

Allerede etter noen timer lærer hun seg til konstant å gå med papir i lommen. Den ene rullen de har hengt opp på toalettet er snart tom, og den blir ikke erstattet. Det fins ingen såpe eller noe å tørke hendene med. Hun finner Antibac fra sekken og putter også den i lommen. Når hun skal dusje er alt i rommet vått etter dem som har dusjet før henne. Det må konsentrert organisering til for at det hun skal ha på seg igjen forblir tørt, i det lille avlukket er det omtrent ingen knagger å henge ting på. Ulltrøyen er god å ta på etter dusjen, det er kaldt i rommet, på badet fins ingen oppvarming.

 

Tilbake i stuen spør en jente litt eldre enn henne om hun vil være med ut og spise. Karin er fra Sveits og snakker godt engelsk. Ved siden av henne står Kurt, en danske. Første lykkeinjeksjon. Hun kan konversere.

Hun kan kanskje til og med passe inn.

 

Når hun går ut i den kjølige og regnfulle kvelden i Puente la Reina sammen med de andre oppdager hun at den dårlige selvtilliten ikke er med henne.

 

Her fins bare naturlige og velmenende folk. Folk med lommer på buksene og sandaler i regnet er okeie folk. Kvelden og måltidet blir stående som en kontinuerlig vennlig oppmerksomhet. Gjensidig opptatt av hverandre.

 

Hun kjenner ingen blikk på seg når hun ifører seg nattøy. I morgen skal hun forlate dette eldgamle pilegrimsstedet med sine to tusen innbyggere og gå over den tusen år gamle Dronningens bro, som vil føre henne inn i nye landskap. Bekymringen hun hadde om å klare å sove i samme rom som fremmede med senger så nær hennes egen, har forduftet. Hun lytter til pusten til de andre, og merker fort at den virker beroligende på henne. Snart sover hun som et barn, bare avbrutt av bevegelse i rommet klokken halv fire. Det er italieneren som pakker sekken sin og vil ut på veien for å starte dagen.

 

Hun har aldri ledd i regnet. Aldri danset, aldri sunget, i regnet. Hun har bare vært der, gått forbi, skyndet seg, i noe som snart kom til å gå over.

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥