Den rikeste høsten

DEN RIKESTE HØSTEN

 

Han er annerledes her. Hun hører ikke lenger alle banneordene eller fordømmelsene. Han ser ut til å like alle. Ikke engang da de traff mannen som fortalte at han gikk for helbredelse av sin alvorlig syke kone fortrakk han en eneste ansiktsmuskel eller bemerket noe som helst.

 

Hvem skulle tro at hun ville få ham med på dette. Men han var steil på at de ikke skulle kalle det pilegrimstur. Bare vandringstur. Hun hørte ham bagatellisere det før de dro; de ville ikke gå like langt som de andre, de ville kanskje stoppe en dag eller to eller ta buss, de skulle ha komfort og bo på hoteller. Dette var bare en annerledes ferietur. For mosjonens og helsens del. For å oppleve kultur.

 

Ingen er mer utholdende enn ham. Ingen klager mindre. På tross av smerter og store blemmer går han på, med et stille mot, med en indre styrke som forundrer henne, gleder henne, får henne til å gjenkjenne beundringen, den hun hadde ansett som tapt.

 

Hun tilba ham.

 

I Navarrette satte de seg for å hvile en stund på plassen foran kirken. Solen skinte og det var godt å sitte. Med ett stod en kar foran dem og spurte på engelsk hvor herberget var. Ansiktet var uten smil, tonen i stemmen stram og tett, som om han forventet svar med det samme. De svarte som sant var at de ikke visste, og at de snart skulle gå videre. Han gikk fra dem uten å si mer. De så ham gå bort til noen spanske som svarte ham høflig selv om han hadde det samme stressende kroppsspråket og den samme krevende holdningen da han snakket til dem. Så forsvant han i full fart inn i kirken.

 

- En pilegrim oppfører seg ikke sånn! kom det fra ved siden av henne. - Kanskje han jekker seg ned noen hakk på vei mot Santiago!

Hun snudde hodet og så på ham, mens hun kjente en langsom og behagelig undring bre seg.

 

Den andre hjemme er i hennes tanker, men har bleknet som dongeri gjør det ved flittig bruk. Bare at en dongeri blir tøffere slik hun ser det, det har ikke han blitt. Hun lurer på hva som gjorde at hun en gang følte den dragningen til ham som hun gjorde. Kjedsommelighet kanskje. Det rutinemessige som lå i hverdagene.

 

Her er det ikke kjedelig. Utenfra, sikkert, men ikke en dag er lik dagen før. Hver dag et eventyr.

Hun har hatt lyst til dette i mange år. Og synet av den pågående mannen som suverent ignorerer all smerte, får hjertet til å synge. Han er ustoppelig. Buss har han glemt for lenge siden om det noen gang var seriøst ment.

 

Hun gleder seg til de er fremme på hotellrommet. Ikke bare fordi hun vil være sliten, men fordi hun deler det med ham. I går ga han henne et nytt navn.

Han kalte henne Landeveisblomsten.

 

Så faller hun. Bare faller.

Uten foranledning, og hun vet ikke hva som skjer.

De har gått så langt.

Omsorgen hans. Hånden som finner hennes og løfter henne opp.

 

Markene har endret farge, er blitt grønnere. Alle strå glitrer i solen, i veikanten sildrer det i gult. Fuglene synger høyt og klart mot en blå himmel, det er stille sol fra morgen til kveld. En mild bris streifer trærne. De har begynt å nynne lavmælte toner mens de går.

 

Og de har fortsatt en mellomlang reise igjen.

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥