Den franske kvinnen

DEN FRANSKE KVINNEN

 

Hun så henne foran seg på veien igjen. De hadde fulgtes over flere dager nå. Men de snakket aldri med hverandre. Det første nikket kom sent sammenlignet med andre hun fulgte. Men hun visste at de var obs på hverandre. Alle er obs på hverandre.

 

- Hun der føler seg for vakker og betydningsfull ..., sa en skotsk dame for noen dager siden.

Så er det ikke bare hun som har tenkt det.

 

Damen må jo være et syn for menn. Hun går med sorte tights som avdekker en fast og velformet rumpe, og det mørke, krøllete håret ligger i bølger nedetter ryggsekken.

 

Man blir til en grå mus når de vakre overser en.

 

Det er morgen og frokostrommet i Carrion de los Condes er fullt av folk. Pilegrimer alle som en, så vidt hun kan se. Mange med sykler, de ser ut til å være en gjeng sammen, hun finner dem irriterende høyrøstede. De er spanjoler. Hun får bestilt sin frokost ved disken og setter seg ved et bord, det siste ledige i rommet. Like etter kommer en kvinne og spør om hun kan sitte.

Den vakre fra veien.

Hun nikker. Og registrerer at hun ser ganske mye yngre ut på avstand enn hun gjør det på nært hold. Nå ser hun skarpe rynker i hele fjeset.

 

Når hun setter seg, sier hun, på dårlig engelsk, men kontant nok og absolutt fullt forståelig:

- Jeg kan ikke engelsk, så hvis du ikke kan fransk, snakker vi ikke!

 

Vel, det er jo faktisk helt greit. Å sitte å stotre for å gjøre seg forstått, til dels ved hjelp av fingerspråk, spesielt før man har fått kaffen i seg om morgenen, er slitsomt.

 

Å bli sett bare ved sitt blotte nærvær, evnen til å være både konkret og vag, gåtefull og spennende, som folk vil ha hengende ved seg selv etter at hun har forlatt rommet.

 

Hun ser henne igjen senere på dagen. Hun har stoppet, står og snakker med noen. Regnet har fått henne til å ta på seg poncho.

Kvinnen vil bli tatt bilde av i regnet. Fotografen ser ut til å være tilfeldig valgt, en turist antagelig, han har et fotoapparat dinglende over den store magen. Hun ser ham skjule et smil når han tar imot den franskes mobil og løfter den opp for å få henne i fokus. Hun ser dem som står ved siden av ham smile med brede munner.

 

Å se alt utenfra.

Hun klarer ikke å la være, hun holder for munnen og ler, merker samtidig at latteren er av den skadefro sorten, men bryr seg ikke om det. Den vakre snur seg og ser sint på henne, er nok ikke vant til å bli ledd av. Forvirret og stridig vender hun seg igjen mot han som tar bildet, og de andre som ler, uten at hun riktig skjønner hvorfor.

 

Den franske smiler innbydende, lur i blikket, mens hun vender kroppen halvt bakover i forførende positur. Hun er vant til å bli bra på bilder.

 

Poncho. Dette plagget vi alle bruker på våte dager, som får oss til å se ut som tønner med hode på, eller grønne gresshopper på to bein, i alle fall enorme, pukkelryggede mennesker. Ingen pilegrim med ryggsekk under en poncho kan ta seg godt ut i øs pøs.

 

Hun kan ikke lykkes.

Hun ser ikke klok ut.

Og aner det ikke.

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥