David og jeg

DAVID OG JEG

 

Første gang jeg så David var i Logroño i en av katedralene. Jeg hadde tatt en fridag, en off-camino-dag, ville hvile musklene, så vel som sinnet, selv om jeg innmari godt visste at sinnet får den beste hvilen ved å gå, på caminoen. Jeg vet ikke hvorfor jeg la merke til ham, han var lydløs. Det var vel fordi han var pilegrim, og pilegrimer ser hverandre.

 

Andre gang jeg så ham så alle ham. Jeg satt på en kafe i Nájera, og han var der og noiset. Han noiset virkelig noe helt skikkelig. Jeg hadde lyst til å be ham tie stille. Jeg spiste. Og han snakket så høyt. Ingen visste at jeg tenkte det, jeg satt alene som jeg pleide, men jeg møtte blikket til en eldre damepilegrim, som jeg tror tenkte det samme, hun som David senere omtalte som "a blue lady", en dame i sorg. Jeg så det på smilet hennes.

 

Jeg tenkte at han kanskje hadde ADHD og aldri var blitt medisinert.

 

Tredje gang jeg så David, var det gjort. Det var på veien, vi kom i snakk, vi ble bekjente den dagen. David var dyptgående og energisk, David var levende og det er det beste man kan være, han tenkte så mye, mente så mye, følte så mye. Når jeg så på ham forstod jeg at han måtte være en mann som gjorde alt mer intenst og sterkere enn alle andre, at han hadde et bredere fargespekter når han så på noe, at han hadde en skarpere hørsel når han lyttet.

 

Hans toleranse, empati og gavmildhet overfor andre kjente ingen limit. Med bedrøvelse gikk det opp for meg at også et fall for David ville være dypere og vare lengre, og ramme hardere enn for andre.

 

Sammen gikk vi mot Burgos, side by side, mil etter mil, aldri hadde noen forstått meg sånn. Han fortalte om sønnen, like gammel som det var år mellom meg og David, jeg fortalte om min, og om tiden på psykiatriske. Han la to håndflater rundt hjertet mitt.

Følelsen av å være på plass, vi var like, vi elsket, vi elsket vi to, jeg og David, David og jeg, og i Burgos elsket vi hverandre, før han måtte forlate veien for en stund. Han hadde lovet en annen pilegrim å bli med til Marokko, men vi skulle møtes, vi skulle møtes igjen. Jeg hadde aldri møtt noe mer levende enn David.

 

Snart var han der igjen. Han stod foran meg, så sterk, så lys, så i live. Han sa:

- Caminoen ber om en pris, det er ikke penger, den spør etter din kropp og din sjel. Den krever kjærlighet og tilstedeværelse, vennskap og motgang. Den krever alt!! Og alt er hva jeg ga den og vil fortsette å gi, til jeg har gått den ferdig om noen uker. Jeg likte Marokko, men caminoen ropte oss tilbake, så her er jeg! Hahaaaaha!! Jeg elsker caminoen!! Og jeg elsker deg, Amanda!!

Han hadde en så kraftig, ren og klar røst at et øyeblikk var jeg sikker på at det var Gud som snakket.

Vi lo høyt mens han snurret meg rundt og rundt.

 

Ikke lenge etter måtte jeg dra hjem. Jeg kunne blitt igjen, sånn som venninnen jeg kom sammen med gjorde for en lokal fyr allerede i Larrasoña. Men David sa jeg måtte reise, at han skulle komme.

Jeg dro. Vi holdt kontakten fra hver vår kant av Europa.

 

Til det blir stille. Fortvilet ser jeg at profilen hans på sosiale medier blir borte før jeg får summet meg til å spørre noen av vennene etter ham. Desperat kontakter jeg "den blå damen", damen i sorg, som jeg hadde sett blant Facebook-vennene hans før profilen forsvant. Hun kaller meg Himmelblå, må være fordi øynene mine er blå. Hun har også opplevd å miste noen. Når jeg er fanget i dager jeg ikke kan flykte unna, med et landskap kaldt og hvitt som snø, klarer hun å fargelegge dagen min og finne noe som gjør den vakker og varm.

 

Ble han mannen som svek, ble han virkelig mannen som svek, han jeg ikke kunne få, tok jeg så feil? Jeg vet ikke og vil aldri få vite det.

 

En orkan raste i Galicia og tok flere menneskeliv før det ble stille.

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥