Samos - Sarria oktober 2009

Samos - Sarria 14. oktober 2009

 

I dag har alt bare vært utrolig tungt. Det begynte med at jeg våknet rundt klokken 05 med diaré. Klokken 09 var jeg klar til å stå opp, etter å ha vært på do en gang til. Jeg kjente meg ikke i form. Ikke i det hele tatt. Lurte på om det var vinen fra kvelden før, men jeg pleier å ha vondt i hodet om jeg drikker litt for mye, og det manglet. Men jeg var kvalm. All pakking og klargjøring for dagens vandring var et stort tiltak.

 

Jeg kom meg ned og fikk i meg mat og kaffe. Ble ikke nevneverdig bedre av det. Da jeg skulle betale for rommet og maten, sa jeg at jeg var ”mal”, og ba om nummeret til taxi i tilfelle jeg ville komme til å trenge en på veien. Man vet aldri. Særlig ikke når man kjenner seg dårlig.

 

Det var kald morgen da jeg vandret av gårde litt senere enn vanlig. Var like før jeg tok på hansker, regnet likevel med at jeg ville finne varmen når jeg gikk. Gradestokken utenfor apoteket viste 8+. Stanken fra gårdene jeg passerte var ikke noe særlig å kjenne på for en som var kvalm fra før. Gud vet hva den lukten er, det er ingen behagelig lukt selv når man er frisk. Det lukter ikke som gjødselen hjemme.

 

Det var vakkert landskap. Mye på stier i skogen, som dagene før, men også en del på asfalt forbi gårdsbruk.

 

Jeg ønsket bare at jeg var fremme… Spesielt opp bakker var det tungt, og jeg syntes jeg verket ekstra fort i bein, føtter og hofter. Røyk smakte ikke. Gjør det ikke ennå når jeg skriver dette, noe som selvfølgelig kan ha sin fordel.

 

Teiguin som skulle komme etter 4 km, kom etter 2. Ayan 4 km etter dette igjen så jeg aldri noe til. Rart dette, det skjer stadig. Samtidig går jeg gjennom steder som ikke er nevnt.

 

Kl. 13 så jeg Sarria idet jeg nådde en bakketopp. Herlig, selv om jeg visste det likevel var et stykke igjen. Gikk inn til byen på grussti ved siden av vei. Passerte en turistinformasjon, der jeg like godt spurte etter hostal. Men jeg gjorde en feil. På engelsk betyr hostal det samme som herberge… (på spansk; hostal = pensjonat/hostel), og jeg snakket engelsk med damen der. Hun sa det var bare å gå inn i byen, så ville jeg finne et.

 

Pilene inn i og gjennom byen var lette å finne. Mitt mål var gamlebyen, men; her var jo utelukkende herberger hvor jeg enn snudde og vendte meg…! Det krydde av dem, og jeg så ikke et eneste hostal. Tenkte jeg måtte ned til ”bunnen av” byen igjen, der hadde jeg nemlig observert hoteller da jeg kom. Men jeg ville helst slippe å gå tilbake…

 

Jeg gikk inn et sted jeg var usikker på hva var og spurte. Det viste seg å være kombinert herberge og hostal, eller sagt på en annen måte; herberget hadde noen få rom. Rommet var greit nok, men dyrt, og ikke spesielt koselig. Jeg sa jeg tok det, orket ikke å gå mer. Var kjempesliten selv om det var kort distanse i dag.

 

Spise må man jo, så jeg gikk ut. Bestilte speilegg, bacon og pommes frites. Det smakte ikke i det hele tatt. Var fullt av fett,- ekkelt! Men først var jeg og lette etter en fotograf, for lading av kamera, eller evt. for kjøp av lader. Etter å ha spurt meg fram selv om jeg var blitt det forklart av han på herberget, fant jeg butikken. Den var stengt.

 

Så tok jeg kaffe på herberget, på ”uterestauranten” på baksiden. Det er helt tydelig et bra herberge, ser nytt og fint ut. Da jeg tok kaffe satt det to damer og spiste. Vi smilte til hverandre. Jeg kunne ha pratet til dem, men ville ikke gjøre det midt i måltidet deres. Det var første gang jeg så Jen og Jo. Her er ikke mange pilegrimer på dette herberget. Jeg har ikke sett andre enn dem.

 

Da jeg kom til rommet kjente jeg at jeg var virkelig dårlig. Jeg har fått en skikkelig forkjølelse. Er tett i nesen og har vondt i halsen. Æsj, det blir ikke lett å gå med dette, en del bakker i morgen, og bakker blir dobbelt tunge når man er forkjølet. Jeg svelget noen Paracet og tvang meg i dusjen og til å vaske opp noen klær. Følte meg litt bedre av Paracet’en og gikk ut igjen for fotografen. Jeg ventet utenfor til han åpnet, da jeg kom inn i butikken sa han at han kun fotograferte. Han henviste til en rundt hjørnet, sa noe om digitalt, denne fant jeg greit, men på døren stod det at den var stengt til 19. oktober … Det er forbasket om batteriet går tomt, men jeg har et engangskamera i reserve som jeg kjøpte i O Cebreiro.

 

Spiste aftens, eller middag, på herberget. De hadde en ganske stor restaurant. Det var ingen andre folk. Fikk treretters, men det smakte meg ikke godt dette heller. Kjøttet hadde for mye fett igjen,og suppen var halvvarm (suppe med masse kål i, typisk for Galicia, vanligvis god). Og kelneren var så opptatt av meg og så rask på pletten hver gang jeg var ferdig å spise en rett at det egentlig ble ganske ubehagelig.

 

Kaffen tok jeg med meg ut på bakplassen, dit kom også konen til han som tok imot meg (jeg spurte henne om det var det hun var) og gjorde det samme. Hun var koselig, og virket medfølende til at jeg ikke var bra, var flink i engelsk. Hun fortalte at de åpnet dette herberget i fjor.

 

Ble faktisk litt bedre etter hvert, sånn sykdomsmessig. Jeg la meg 22.30 og sovnet som bare deretter…!

 

Dagens distanse: 12-13 km (3 ½ time).

 

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥