Sahagun - El Burgo Ranero november 2008

 

Sahagun – El Burgo Ranero 2. november 2008

 

Før jeg forlot Sahagun måtte jeg ta ut penger fra en minibank. Jeg krysset så en gammel bro, og fulgte et heller kjedelig stykke vei 1 times tid. Så gikk pilene rett ut i et stort veikryss. De gikk også i to retninger. Jeg visste at veien skulle dele seg med to alternative veier etter en stund, men nå ble jeg usikker. Jeg valgte de mest ”tydelige” pilene.

 

Da jeg kom inn i Calzado del Coto så jeg igjen han med lommene på buksen, han jeg ikke i går var sikker på om var pilegrim. Det ble det nå tydelig at han var. Han stod og snakket med en lokal innbygger.

Da han begynte å gå samme vei som meg hilste vi og pratet. Han var spansk, og spurte om jeg kunne språket. Jeg sa nei. Likevel fikk vi forstått hverandre såpass at han mente jeg hadde tatt inn på feil vei i forhold til hva jeg hadde planlagt. Jeg skulle ta den korteste. Jeg snudde, traff den lokale mannen igjen, som fulgte meg tilbake og opp i motorkrysset, der han viste meg de rette pilene. Han sa forresten at det var omtrent like langt uansett hvilken vei jeg valgte. De er hjelpsomme og hyggelige spanjolene!

Jeg fulgte en rett og strak vei videre. Grusvei langs en meget lite trafikkert annen vei. Med trær plantet i rekke. Denne veien heter Real Camino.

 

I Bercianos del Real Camino gjorde jeg en kort stopp, og gikk inn på en bar. Forundret så jeg spanjolen jeg traff i Calzado del Coto sitte der, hvordan gikk det an ..., han hadde jo tatt den andre veien ... Han spiste, og plutselig misunte jeg ham vilt fordi han visste hva han skulle bestille!

 

Det var opplett, men det blåste, og det var forholdsvis kaldt. Jeg ringte hjem, og ble fort iskald på hånden som holdt mobilen. Et stykke før El Burgo Ranero satt ”den høye” og spiste på en benk. Jeg slo meg ned noen minutter før jeg vinket adjø til henne og gikk videre. Rett før jeg kom inn i byen stod et høyt kors av stein med Jesus på. Nedenfor dette hadde noen lagt ned nok et kors, et blomsterkors.

 

El Burgo Ranero minte meg aldri så lite om Kabelvåg der jeg bodde et skoleår da jeg var 17. Litt sånn cowboyaktig. Jeg gikk gjennom en stille hovedgate og passerte kirken. Jeg så ingen skilt mot noe hostal, så da jeg var nesten ute av stedet måtte jeg spørre noen. Det lå i en parallellgate. Der lå forresten to, men det ene var stengt.

 

Jeg kom inn i en bar fullpakket av høyrøstede, røykende spanjoler. Baren var så full at det virket bortimot umulig å komme seg frem til bardisken for å fortelle at jeg ønsket rom. Selv for meg ble dette sterk kost, all røyken og alle stemmen var ubehagelige, så jeg flyktet ut på gaten igjen, men ombestemte meg snart og gikk inn igjen, fast bestemt på å komme meg fram til disken. Der fikk jeg spurt en ung jente, som ropte på mama-en. Moren kom, ble meg utenfor, og pekte mot et annet hus, der de ville ha privat overnatting, for hun hadde bare dobbeltrom til 30 E. Jeg sa det var helt ok å betale €30, det var jo ikke akkurat dyrt det!

 

Jeg hadde akkurat fått rom da ”den høye” kom. Som meg valgte hun pensjonater om slikt fantes. Forskjellen var bare at jeg kunne gjøre dagen kortere til fordel for hostal, eller lengre, mens hun overnattet på herberge om distansene gjorde at det passet best sånn. Flere ganger hadde hun sagt navnet sitt, men jeg klarte aldri å huske det. Som hun heller ikke kunne huske mitt.

 

Vi bestemte oss for å gå og spise sammen. Ute på gaten spurte hun noen hvor vi skulle gå, hun kunne mye mer spansk enn meg. Vi skulle gå mot jernbanestasjonen, sa de. Det var et stykke å gå dit, men vi fant aldri noe spisested. Vertinnen på hostalet hadde for så vidt lovet oss begge noe å spise ”litt senere”, så vi gikk tilbake til den tettpakkede baren. Vi fant den vidunderlig tom, de lokale hadde fått sin lunsj og gått hjem. Vi tok en salat på deling, og hver sin plett med speilegg og pommes frites. Det var kjekt å ha noen å spise med, hun snakker brukbart engelsk, særlig for å være fransk, og jeg merket at vi liksom ”forstod” hverandre. Ikke at vi hadde dype samtaler, men man merker sånt likevel, om man er på bølgelengde eller ikke.

 

Mens vi satt der kom spanjolen fra veien tidligere på dagen, han med alle lommene på buksen. Han henvendte seg direkte til meg, virket energisk i det han sa, men jeg skjønte ikke noe av det.

- Han vil ha penger av deg, sa den franske, litt lavt, på engelsk.

Jeg fikk ingen nærmere forklaring, så jeg ga ham ingenting.

 

Da vi var ferdige og spise gikk jeg bort til engelskmannen jeg traff i Calzadilla som jeg så stå i baren med en øl. Simon drikker mye øl.

Han er hyggelig, jeg liker ham.

 

Jeg gikk til rommet og tok noen telefoner. Så var det den sedvanlige klesvasken, og en dusj. Jeg fant ut at det måtte være fryktelig lytt her. På rommet ved siden av bodde tydeligvis en mor med et barn, barnet skrek et par ganger. Jeg kunne høre hvert eneste ord de sa gjennom veggen, og hvert eneste smask barnet fikk av sin mor. Her kan jeg nok regne med en søvnløs natt, tenkte jeg. Men jeg hørte ikke en lyd!

Jeg så på morgendagens rute. Fant ut at det kunne bli vanskelig å nå Ponferrada, denne gangen. Det fikk holde at jeg kom meg til Astorga, hadde for så vidt vært forberedt før jeg dro hjemmefra at det kunne skje. Man kommer seg aldri lenger enn planlagt, det er nok heller motsatt. Kanskje korte inn på etappene for å slippe ekstratid mens jeg ventet på å komme meg hjem. Jeg bestemte meg for å bare se etter hvert.

 

Senere banket jeg på døren til hun franske, eller "den høye" som jeg har kalt henne til nå. Nå var jeg fast bestemt på å huske navnet hennes når jeg spurte henne nok en gang!

Hun heter Pascalle. Ikke så vanskelig det vel! :)

Vi bestemte oss for å spise nedenunder igjen. Godt når man slipper å gå ut i kulden. Da vi kom ned satt det en gjeng pilegrimer rundt et bord. Pascalle kjente noen av dem. Det ble riktig så hyggelig, og igjen tenkte jeg at det er kjekt å ha noen å spise med, å være ”med” og ikke stå utenfor som en betrakter. Sånn blir det lett når jeg bare bor på pensjonater. De var 4 deutche, en australiener, og Simon,den ølglade, samt oss to. De andre virket litt overrasket da jeg sa jeg kom fra Norge. Nei, det er nok ikke så mange av oss her! Det var kaldt på herberget,fortalte de, ingen oppvarming. Da var jeg glad jeg hadde et godt og lunt rom. Også maten var god på ”El Peregrino bar”.

 

Dagens distanse: 18 km = ca. 5 t.

 

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥