En reise til pilegrimsveien, februar, 2009

En reise til pilegrimsveien, 27. februar 2009:

 

Vi var kommet frem til Statione de Sur, etter å ha tatt to fly og bybuss, min datter og jeg. Nå gjensto bare å få tak i billett. Da jeg forlot ALSA sin billettluke og kikket på billetten, så jeg at vi hadde fått billett på en senere buss enn den som skulle gå snart. Det var fredag og helg. Ingen ledige benker å se, så vi satte oss på gulvet mens vi spiste litt av matpakken vi hadde med. To og en halv time å vente på neste buss.

 

Bussen hadde nummer 25 i frontruten, og det stod Astorga på den.

Jeg tenkte at den kvinnelige sjåføren virket stresset da hun tok imot billettene.

 

De fleste lukket øynene og la seg til å sove da vi begynte å kjøre. Jeg hørte flere som snorket. Vi hadde fire og en halv time foran oss i et bussete. Etter en stund la også jeg meg til å sove, var borte en liten stund, men ble vekket av at en mobiltelefon ringte. På et eller annet tidspunkt betraktet jeg alle som sov, og tenkte noe sånt som; ”tenk om noe skjer ..., da vil alle bråvåkne. Det er tross alt bare ett menneske som har kontroll på alt, nemlig sjåføren. "

 

Vel 1 time etter Madrid skjedde noe av det jeg hadde tenkt. Sjåføren svingte av motorveien, hun hadde nettopp opplyst i mikrofonen at hun tok av for å sette av noen passasjerer.

Bussen begynte å riste. Den ristet mer og mer. Jeg ble kastet på gulvet, ned i midtgangen. Jeg skrek ”nei”! Jeg hadde absolutt ingen kontroll. Flere andre skrek også. Bussen var i ferd med å kjøre utfor. At dette skjedde var ikke til å tro, Elisabeth og jeg skulle jo gå pilegrim…!

Hvordan kunne det skje da? Akkurat den gangen når hun var med?

Hvordan ville dette ende?

 

Det urettferdige i å dø. Det usannsynlige i at dette skjer oss… her… i Spania…

Det var ikke nøyaktig sinne jeg følte, men det lignet. En sterk motstand, en vill protest. Sjokk. Følelsen av å miste grepet, fullstendig. Det å bli slengt hit og dit i bussen. Allerede da jeg lå der på gulvet kjente jeg også en nyfødt skyldfølelse, fordi jeg hadde dradd Elisabeth med i dette.

 

Til slutt stod bussen stille. Den var veltet. En rute knuste ved setene like overfor oss.

Jeg hørte Elisabeth spørre med ”alminnelig” stemme; - Er du OK eller?

Da visste jeg at hun var det.

Noen krøp ut gjennom det knuste vinduet. Snart gjorde vi det også, mens jeg sa til Elisabeth at vi måtte komme oss ut. Jeg tenkte at vi måtte gjøre det fort når vinduet var så nært oss, før det ble press fra alle de andre, og også for å gjøre plass til dem som kom bak.

 

Noen tok imot utenfor. Han som krøp først ut? En bonde som befant seg på åkeren? Jeg vet ikke. Jeg falt idet jeg kom ut på jordet, da jeg reiste meg ble jeg stående og skjelve, mens jeg ropte at Elisabeth måtte skynde seg. Jeg trodde hun var like bak meg, nå syntes det som en evighet før hun kom. Jeg er ikke i stand til å huske om det var noen imellom oss, men jeg tror kanskje at det var en eller to personer. Hun husker det heller ikke.

Jeg dro Elisabeth inntil meg mens vi gråt, mest jeg, sånn ble vi stående lenge. Om og om igjen gjentok jeg hvor heldige vi hadde vært. En etter en kom de andre ut, det gikk så sent, hvorfor var de så trege, mange gråtende, alle fortumlet, en kvinne gjorde korsets tegn. Noen kvinner prøvde å si noe til meg, forsøkte å dele, men jeg forstod jo ikke hva de sa.

 

Fortsatt var det mange folk igjen i bussen. Hardt skadede? Døde? Det tok så lang tid før de kom…

En rute knustes lengre fremme i bussen. En eldre mann var den eneste jeg så som blødde, fra et sår i tinningen. Siden så jeg ham sitte fortumlet lenger borte i åkeren, mens han holdt et lommetørkle over såret.

Alle kom seg ut. Alle kunne gå på egne ben. Utrolig. Bussen var totalskadd.

Vi kjente vi hadde ondt i knær og diverse steder, jeg på låret, Elisabeth på hoften.

Men vi levde. Vi kunne gå.

 

Jeg så at enkelte hadde tatt frem mobilene og stod og ringte. Jeg ringte også, og fikk Jan Eriks glade stemme fra stuen hjemme i øret. Det fikk meg til å gråte igjen. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og skyndte meg å si at vi var ok begge. ”Tenkte jeg skulle ringe før du leser om det i avisene”, sa jeg dramatisk! (på det tidspunktet visste jeg ennå ikke om alle i bussen levde, alt var bare så sterkt…). Vår andre datter kom også til telefonen, redd og sjokkert.

 

Etter en stund hørte vi sirener. Snart krydde det av Guardia Civil på stedet. Mange tok bilder. Etter hvert hadde også jeg summet meg nok til å ta bilder av bussen og hjelpemannskapene. En sykepleier kom og spurte om vi var ok. Noen sa at vi måtte gå til ambulansen om vi trengte at de så på eller behandlet noe. Jeg ville gå dit med Elisabeth for låret/rumpen hennes, men hun ville ikke. Vi kjente vi hadde skrubbsår og visste vi kom til å få blåmerker.

En mann i Guardia Civil-uniform ropte noe vi ikke skjønte, men vi så at de andre stilte seg opp i rekke. En ung gutt smilte til oss mens vi stod der.

Jeg stilte ham et enkelt spørsmål på spansk, men han var flink i engelsk og hadde for øvrig bodd i Danmark. Etter dette forklarte han oss hva som skjedde til enhver tid. Politimenn gikk rundt og fikk navn og adresse på alle passasjerene, de ville også vite hvilket setenummer vi hadde hatt i bussen. Vi fant frem passene som de andre, den unge mannen oversatte. Han fortalte at de måtte ha navn på alle i tilfelle noen ble nødt til å oppsøke sykehus senere.

 

Snart kom det to nye busser. Hjelperen vår viste oss hvilken som gikk til Astorga. Han skulle på den samme, men ville gå av etter en time i Valladolid. Der ville en annen buss ta oss videre til Astorga. Han skulle hjelpe oss, sa han. Da han skulle gå av henvendte han seg samvittighetsfullt til noen andre, jeg forstod at han sa vi ikke kunne spansk. En ung jente med pannelugg som også skulle til Astorga nikket ja til å ta seg av oss videre.

 

Da vi kom til Valladolid var det bare å følge etter de andre. En ny buss var på plass, vesentlig mindre enn den første, vi skulle kjøre i en minibuss med 15-20 seter. Hun med panneluggen oversatte at om noen ville på toalettet ville bussen vente. Folk fra busselskapet var møtt opp, vi ble spurt om det gikk bra med oss. Så bar det av gårde igjen. Det var et par timer igjen til Astorga. Vi var ikke så mange lenger, kun 7-8 personer. Det var blitt mørkt, og jeg syntes sjåføren kjørte unødvendig fort. Jeg var redd, men forsøkte ikke å tenke på det.

 

Tankene mine ble ganske tunge. Jeg bebreidet meg selv for at jeg hadde tatt henne med hit, fordi jeg har en ide om at jeg «må» til pilegrimsveien. Man må ikke noe som helst. Dette er bare et sterkt ønske, en begeistring, som jeg gjør om til noe jeg er nødt til. Jeg kjente meg med ett egoistisk, og syntes at dette var til pass for meg. Men det var ikke til pass for henne.

 

Fortsatt var det vanskelig å fatte at vi hadde vært midt oppi noe ”som bare skjer alle andre”. Hadde vel ikke så mye å klage over, ikke når man tar for seg alternativene; vi kunne ha lagt på sykehus eller det som verre er. Hadde det skjedd ved en bakke ville bussen rullet rundt. Vi var i flatt terreng. Hadde det skjedd på motorvei ville farten vært mye større. Der den kjørte nå vil jeg anslå farten til et sted mellom 50 og 70, antagelig 60-70, skjønt jeg vet det ikke.

 

Jeg satt og lurte på hvordan jeg skulle våge å ta buss tilbake etter vandringen. Akkurat idet jeg tenker det erklærer Elisabeth at hun aldri kommer til å våge å fly igjen…! Hun resonnerte med at ”når dette kan skje, med en buss, på landjorden, hvordan kunne hun da være trygg i et fly som er oppe i luften”? Hun var redd for å fly fra før. Jeg forstod tankegangen, men forsøkte likevel å komme med noen tamme motargumenter.

 

Vi snakket mye om ulykken etterpå, både der på bussen, og i dagene etterpå (og etter at vi kom hjem). Mange av detaljene klarte vi ikke å erindre. Det var mest jeg som spurte henne, men hun husket ikke hun heller.

 

Den unge med pannelugg gikk av bussen et lite stykke før Astorga, da var det bare hun og oss igjen. Klokken var blitt 23.20 da vi endelig gikk opp trappene fra busstasjonen mot byen, 2 ½ time forsinket. Vi passerte katedralen og Gaudi-palasset. Da vi gikk gjennom Astorgas gater og mot Hotel Astur Plaza der vi undersøkte blåmerkene og skrammene våre, og faktisk lo av dem, fordi vi fant at de var større og flere enn vi trodde, så vi at det måtte være karneval i byen. Det var februar, og utkledde mennesker overalt.

 

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥