Rabanel del Camino-El Acebo mars 2009

 

Rabanel del Camino – El Acebo 2.mars 2009

Da vi våknet sa Elisabeth at jeg hadde snorket igjen, og at hun omtrent ikke hadde sovet. Hun var kvalm, og ville ikke gå ned til frokost. Jeg fikk henne likevel med til slutt, hun spiste bare frukt, men frukt er bedre enn ingenting.

 

En eldre mann serverte oss. Jeg viste ham hotellisten og hvor vi hadde tenkt å stoppe senere på dagen, han pekte på et sted han mente var åpent. Etterpå ringte han og reserverte rom for oss. Overnattingen der kostet bare 20 E, så jeg forventet meg ikke rare greiene.

 

Klokken var 10.05 da vi forlot Rabanel. Vi gikk på kjerreveier, grusvei og stier det meste av dagen. Solen var fremme, det var opplett, men utpå dagen lå det snøfiller i luften. Vi var i fjellandsskap, det minnet innimellom om Norge. Det lå små partier med snø på bakken der vi gikk. Vi så påskeliljer som vokste vilt, påskeliljer i miniatyr, mindre enn dem vi har i hagene hjemme. En gang gikk vi feil, ned en bratt bakke, og det var et slit å gå opp igjen. Det var forresten ganske tungt terreng med mye oppover hele dagen. I dag, og ikke i går, kunne guidebøkene fortalt at det ble tungt å gå, men det gjorde de ikke!

 

Lenge hadde jeg grudd meg til å gå inn i en liten landsby kalt Foncebadon. Jeg hadde vært fast bestemt på å ikke gå der uten følge, jeg ville måtte vente til en annen pilegrim kom! Dette fordi Shirley MacLaine beskrev landsbyen som et forlatt sted med ville hunder, Paulo Coelho skrev om et møte med djevelen der, i form av en hund. Siden har jeg lest at de er i ferd med å bygge landsbyen opp igjen.

 

Jeg tror ikke lenger at jeg ville grudd meg så veldig mye om jeg hadde gått alene; likevel var jeg glad at Elisabeth var med. Ved inngangen til landsbyen, akkurat da vi så skiltet, lå det en hund på bakken. Men den enset oss ikke mye, den betraktet oss bare dovent.

 

Foncebadon er en landsby av ruiner. Det lå sammenraste bygninger overalt. Men ikke bare. En nyere bygning inneholdt en restaurant, og vi så herberge. Arbeidsfolk holdt helt riktig på å bygge landsbyen opp igjen. En del biler stod parkert rundt omkring. En hane spankulerte av gårde, to katter lå og latet seg i en vinduspost på utsiden av huset. Ingen hunder. Bare den vi så da vi gikk inn i landsbyen. Jeg fant det å være et sjarmerende sted.

 

Like etter tok vi pause. Men det ble fort kaldt å sitte i ro, så vi gikk snart mot fjellet og oppstigningen som lå foran oss. Vi var nå ikke langt fra Cruz del Ferro, og snart kunne vi se det berømte korset langt borte, - og ga på. Også på 1500 m var det stort sett bart med noen få snøflekker her og der.

 

Å nå korset kjentes på en måte litt ”stort”. Det er caminoens høyeste punkt, og korset er så kjent blant pilegrimene. Cruz del Ferro er et sted man ser frem til å nå. Her legger pilegrimene fra seg sin bør, sine problemer. Jeg la fra meg 3 små steiner tatt med hjemmefra, hver av dem symboliserte ulike personer og vanskeligheter. Man kan jo aldri vite; kanskje det hjelper! Elisabeth nektet derimot å legge fra seg steinen jeg fikk henne til å ta med seg sydover. Hun mente at det var å overdrive! Jenten var trøtt og ikke i humør fordi hun hadde sovet lite pga en snorkende mor!

 

Så bar det av gårde nedover. Neste ting å se frem til var Tomas, eremitt og tempelridder som han kaller seg selv. Han driver herberge og serverer mat (som mange visstnok blir dårlige av!). Herberget er nærmest et skur der hunder og katter okkuperer madrassene om dagen. Vi hadde lest at Tomas ringer med en bjelle når han ser en pilegrim runde svingen, og han sies å være glad i damer. Jo da, klart vi var spente på denne mannen! Stedet der han bor heter Manjarin.

 

Vi hadde ikke egentlig ventet det (men var likevel litt skuffet?), da ingen bjelle ringte når vi nærmet oss stedet hans. Hadde det vært sant ville han vel ikke hatt annet å gjøre!

Utenfor var det masse rot. Store, malte skilt fortalte hvor langt det er til Jerusalem og til Trondheim (!). Sistnevnte vet jeg er satt opp av nordmannen Eivind Luthen, daglig leder av Pilegrimsfellesskapet i Oslo. Vi så tempelriddernes symbol, og det krydde av spesielt hunder, men også katter.

Vi traff aldri Tomas. Han var ikke der. En dame med strikkelue på hodet kom ut og spurte om vi ville ha kaffe. Hadde han fått seg samboer? Eller var hun bare en som passet kåken hans?

 

Det bar videre på sti. Først gikk det igjen oppover, siden ned, og det var langt ned! Vi var slitne, den bratte nedstigningen var seig og tok på beina, men omsider kunne vi se El Acebo. Klokken viste 15.15 da vi gikk inn i en koselig liten landsby med bare en gate. Vi fant hostalet, og ble fulgt til et rom på loftet. Ganske kjipt rom i forhold til det vi hadde hatt til nå, men med den prisen kunne vi ikke forvente mer. Det var kun to rom på stedet, disse delte dusj og toalett på gangen. Til vår fordel var vi de eneste der.

 

Vi gikk ned for å spise, so and so det også, siden gikk vi ut for å kikke på stedet. Var innom en liten butikk med en vennlig dame som vi kjøpte noen småting av. Fra klokken 17 og utover holdt vi oss på rommet. Drev med "vanlige" sysler som å skrive i dagbok, skylle opp klær, studere veien videre.

 

I dag har jeg ikke vært plaget av tanker og bilder fra ulykken, og alt jeg tenkte og følte da det skjedde. 2 dager med hyppige bilder og flashbacks i hodet altså, før de begynner å feide.

 

Dagens distanse: Ca. 16-17 km/5 timer inkl. små pauser.

 

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥