Castrojeriz - Itero de la Vega oktober 2008

 

Castrojeriz – Itero de la Vega 28. oktober 2008

 

Ettersom jeg visste at jeg skulle gå bare en kort distanse i dag var jeg relativt sent av gårde. Klokken var blitt 9.30 da jeg forlot hotellet i Castrojeriz. Dette var forresten ikke noe uvanlig tidspunkt, jeg startet som regel et sted mellom halv ni og halv ti. Det hendte også at klokken ble så mye som 10.30.

 

Alt var bedre i dag. Motløsheten fra i går var forduftet. Alle tanker om å ikke ”passe inn” som pilegrim var vekk.

 

Det stemte det han jeg traff i går som gikk «feil vei» sa. Jeg hadde blitt forundret og ikke helt trodd ham. Jeg vandret mesetaen, høysletteland, og her skulle være flatt!

Trodde jeg. Nå skulle jeg opp et fjell. Det heter Alto Mostelares. Jeg kunne se det et godt stykke før jeg kom dit. Før oppstigningen begynte gikk jeg over en bro, en trebro, den gamle broen av stein lå ved siden av. Fjellet var bratt, men det var ikke høyt (spesielt ikke for en nordmann!). Jeg tok meg god tid. På toppen var en varde, og en rasteplass. Utsikten var flott. Det blåste friskt.

 

Så bar det nedover et kort stykke. Landskapet åpnet seg. Høyslettelandskap. Brune vidder ispedd grønt og grått. Flate veien foran meg. Prestekrager blant alt det visne kornet.

Nydelig. Frihet og ro. Alene inni alt dette.

Jeg slo ut med armene og utstøtte et gledeshyl!

Urskriket.

 

Jeg gikk omtrent bare i flatt landskap hele dagen. Det ble ingen bruk av diktafonen i dag. Det blåste for mye. Bergans-huen kom godt med, likeså hanskene. Jeg frøs ikke i ulljakke og anorakk. Var bare glad jeg slapp å finne frem regntøyet.

 

Igjen syntes jeg det var langt å gå, og at jeg snart burde være framme. Kilometerne stemmer ikke helt med mine. De er lengre. Og jeg er en dag etter ruten.

 

Jeg passerte et lite sted som heter Hospital de San Nicolás, men så det bare på avstand. Snart kom jeg til noe jeg tror var et gammelt herberge, bygd opp i stein. Like etter dette bar det over en bro, en middelalderbro, over elven Rio Pisuerga . Da jeg var over broen var jeg også kommet inn i ny provins; Palencia (ferdig med Burgos-provinsen). Her var det en rasteplass og gamle monumenter samt et nytt skilt som fortalte hvor jeg var. Jeg nærmet meg dagens mål.

 

Like før jeg nådde Itero de la Vega kom nok en pilegrim mot meg ”feil vei”. Jeg spurte også han om han kom fra Santiago. Det bekreftet han. Han fortalte at han var blitt robbet for alle pengene sine, og viste meg noen mynter han hadde i hånden. Det var alt han hadde igjen, samt bocadilloen han gikk og spiste på. Han hadde måttet sove ute i natt. Jeg sa jeg kunne hjelpe ham. Da jeg ga ham en pengeseddel i hånden ble øynene kulerunde. Det ville i hvert fall gi ham tak over hodet noen netter frem, samt litt å spise. Han bukket og takket overstrømmende. Etterpå angret jeg at jeg ikke ga ham mer.

 

Ved inngangen til Itero de la Vega gikk jeg rett på et hostal med restaurant i første etasje. Jeg liker det godt når restauranten er tilknyttet overnattingsstedet. Det gjør alt så enkelt, jeg trenger ikke å gå ut i en kald kveld for å spise om jeg ikke har lyst.

Da jeg kom inn satt en kvinnelig pilegrim jeg så vidt så i Castrojeriz og spiste. Innehaveren av stedet var en middelaldrende mann. Jeg hørte noen kalle ham Roberto. Det så ut som at han og konen drev stedet.

 

Rommet var helt greit, det lå i loftsetasjen og hadde takvindu. Jeg spiste en menu del dia i spiserommet. Lurte på om jeg kunne røyke (jeg røykte i 2008). Noen som satt like ved og så ut som de var lokale svarte ja, men når Roberto kom var det ikke lov likevel. Bare i baren. Og heldigvis; på rommet (...).

Jeg slappet av, så i taket, vasket klær, snakket med meg selv… Etter kl. 17 gikk jeg ut for å kjøpe en flaske vin. Det var iskald vind. Raskt så jeg litt på byen, som var koselig, og større enn jeg trodde. Jeg fant en liten dagligvarebutikk, og kjøpte vinen han anbefalte (som var god), samt noen salte kjeks å spise til. Det var godt å komme seg tilbake til rommet, så kaldt som det var ute da.

 

Man skulle ikke tro det, men timene flyr når jeg er alene for meg selv om kveldene. Jeg sendte noen meldinger til forskjellige. Dagboken skal skrives i hver dag. Jeg skal se på neste dags rute. Da klokken var blitt 19.30 hadde jeg ennå ikke vært i dusjen.

Etter at jeg hadde gjort det var det tid for vin. Der fantes ikke glass på rommet... Jeg grudde litt, men tok til slutt mot til meg og gikk ned i baren og ba om ett. Den var full av folk, nesten bare menn. Fikk en liten følelse av at Roberto ikke var begeistret, kan ha vært feil, men han kikket på posen min da jeg kom inn fra butikken også la jeg merke til, -- han ville sikkert at jeg skulle kjøpt vin hos ham…?

 

Uansett var de hyggelige mennesker. Da jeg sa det var kaldt på rommet ble konen med opp. Da jeg ikke klarte å spise opp all middagen laget Roberto bocadillo av resten av kjøttet som jeg fikk med meg.

 

Jeg drakk en god del av flasken og skrev dikt på mobiltelefonen resten av kvelden.

 

 

Dagens distanse: 11 km = 3,5 timer (inkl. gode pauser).

 

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥