Kortversjon St. Cuthbert's Way

 

St Cuthbert’s Way. En vandring gjennom Skottland og England.

3. – 12. august 2016

 

Torsdag, 4. august, vandringsdag 1 av 6:

Vi var i Melrose, Skottland. Min datter og jeg var på vei til byens katedral, der denne pilegrimsveien starter. En meget vakker kirke! Fulgte så beskrivelsen til Walking Support, som hadde lagt opp hele reisen for oss, og fant stien vi skulle følge. Først gjennom et par gater i lille, koselige Melrose med sin rike blomsterpryd på fortau og utenfor husene. Ikke så lett å se skiltet, men vi fant det, og da bar det opp noen tretrapper. Vi kunne se ned på Melrose og abbey-en mens vi gikk. Solen skinte. Traff to engelske damer, de bodde på hotell i Melrose og gikk turer i området. Et eldre par kom, utvilsomt lokalkjente. Flere passerte oss. Ganske folksomt egentlig.

Vi nådde en bakketopp, og etter beskrivelsen til Walking Support (heretter WS) skulle vi nå gå nedover igjen når vi kom over toppen. Hadde vi gjort det ville vi fort fått øye på et skilt, det var bare ikke synlig fra der vi stod, så vi valgte skiltet som pekte mot en enda høyere topp. Da vi kom så høyt vi kunne komme traff vi igjen det lokalkjente paret, de sa at denne veien ville være mye lengre å gå, og at det ville være bedre for oss å gå ned igjen og følge stien som WS beskrev.

Det bar gjennom skog. Lenge. Kupert landskap. Vakkert. Jeg hadde sett flere små elver som jeg lurte på om var River Tweed, men da vi fant den var det ikke lenger noe å lure på. Det var dette som var River Tweed! Den var bred som bare det. Folk stod langs elven og fisket. Vi skulle følge elvebredden nå, og det gjorde vi ganske lenge. På slutten av dagen var det asfalt. Vi gikk gjennom små, veldig små, landsbyer som het Bowden, Newtown St. Boswells, Saint Boswells, og til slutt kom vi til kirken i Maxton.

Vi var litt spente på om vi ville finne stedet der taxi skulle hente oss for å kjøre oss tilbake til Melrose, men den fant oss før vi fant den. En eldre kar som sikkert var vant til at folk kom tidligere enn avtalt kom kjørende mot oss. Han lot oss gå siste stykket før han igjen kjørte forbi oss og plasserte seg der møteplassen var. Like ved et gammelt tollhus. Vi var ved grensen, vi var i Scottish Borders. Drosje var lagt inn i prisen fra WS. Det tok 10 min. å kjøre tilbake til Melrose, som vi hadde brukt 6,5 time å gå.

 

Dagens distanse: 19 km

 

Fredag, 5. august, vandringsdag 2 av 6:

Vertinnen kom på døren og sa at drosjen var kommet, 10 min. før avtalt tid. Samme hyggelige karen tok oss til samme sted som vi ble hentet dagen før. Der het det Longnewton.

 

Vandringen gikk mye på flat vei, langs akere med korn, først. Det regnet. Vi fulgte en gammel romersk vei kalt Dere Street. På skiltene vi fulgte var det tegnet en hjelm i den tidens fasong, stien gikk mye gjennom skog. Passerte et skilt om en modig dame som het Lilliard, hun spilte en sentral rolle under Slaget om Ancrum Moor i 1545.

Vi var ikke langt unna Jedburgh, der mange overnatter. Vi gikk langs åkere, stadig nye skogspartier, bakker her og der, men det var mest flatt. Mye jordbruksland. Steingarder. River Teviot måtte krysses over en hengebro. Den stod ikke akkurat stille, og med ungdommens sans for litt ekstra spenning lot datter den svinge og gynge enda mer, mens mor som har høydeskrekk protesterte høylytt …

Vi så noen nydelige rosa blomster da vi gikk langs River Teviot på andre siden, så dem også igjen andre steder senere, må ha vært en slags valmuer. Bringebær vokste vilt langs hele ruten, både røde og gule. På et tidspunkt måtte vi ut på et jorde der det også var kuer og okser, men til vår lettelse vørte de oss ikke!

Heldigvis sluttet det etter hvert å regne, og solen tittet fram. Det ble lange 20 km i dag, for meg kanskje den hardeste dagen. Traff ikke en eneste annen vandrer. Så ikke en eneste landsby. Veien gikk utenom. Ancrum lå der. Vi så skilt mot Harestane.

Jeg savner litt sånn som jeg er vant til fra vandringer i Spania, at landsbyene ligger tett. De har nok valgt å legge veien ut i naturen med overlegg, for mest mulig fred og rekonvalesens for den som vandrer.

Kom frem til Cessford, stoppested for dagen, der ble vi igjen plukket opp av taxi. Nå ble vi kjørt til Morebattle, og et helt greit B&B kalt Templehall Inn.

 

Lørdag, 6. august, vandringsdag 3 av 6:

Taxi kom og kjørte oss tilbake til Cessford, der vi sluttet å gå i går. Vi tok oss litt tid ved Cessford Castle, eller restene av det. Fotos. Været var upåklagelig! Temperaturen var ikke veldig høy, men perfekt til å gå i. Gikk på asfaltvei, i jordbrukslandskap, tilbake til Morebattle. Det fins visstnok ikke noe bevis for at det har skjedd noe slag her, selv om landsbyen har dette navnet.

Det tok ganske nøyaktig en time å gå veien vi hadde blitt kjørt for andre gang nå. Etter ha gått gjennom hele, lille Morebattle begynte oppstigningen mot Wideopen Hill. Først på flat vei gjennom en dal noen kilometer, før vi skulle til venstre og opp heiene. Mange sauer! Kuer også, men de var ikke like tallrike. Gress eller beitelandskap rundt oss, vi fulgte sti i stigning rundt 1 time. Ja, det var bratt!

Fra toppen av Wideopen Hill var utsikten upåklagelig. 368 meter over havet, det høyeste punktet på St. Cuthbert’s Way. Og halvveis mellom Melrose og Lindisfarne.

Etter Wideopen Hill bar det nedover igjen. Vi kom forbi en innhegning med en gås, og en albinohest. Dyreglad som hun er, ville datter selvfølgelig klappe hesten. Hun går fortere enn meg, så det gjør godt å få en liten pause når hun ser dyr. Eller stopper for å plukke bær! På slutten, inn mot Town Yetholm, gikk vi på asfaltvei. Kuer kikket på oss når vi gikk.

 

Jeg ønsker alltid å se litt av stedet der jeg overnatter, man har ikke vært der uten! Derfor gikk vi ut igjen. Det var fort gjort. Hotel Plough lå i Town Yetholm, gikk man over en liten bro kom man til Kirk Yetholm, som ikke bestod av stort mer enn nettopp en kirke. Vi så skilt med "St. Cuthbert's Way", og forstod at vi kom til å gå her i morgen også.

 

Dagens distanse: 14 km

 

Søndag, 7. august, vandringsdag 4 av 6:

Vi forlot Town Yetholm først over flat mark. Etter en liten stund dukket Border Hotel opp, som navnet forteller ligger like ved grensen. Her ender, eller starter, alt etter hvilken vei man går, den kjente «Pennine Way» som er rundt 40 mil lang. Vi hilste vi på 2 engelske par, vandrere, heretter kalt «Pensjonistene».

Vi gikk i sol, og overskyet, og ganske sterk vind. Det gikk gjennom kupert landskap ganske lenge. Lite vegetasjon, mye fjellandskap. Oppstigningen varte en stund, og jeg fant den temmelig hard. Men den blir jo ikke mindre hard med en sprek ungdom foran meg! Det ble mange bilder av henne foran meg på stien!

 

Til slutt kom vi til en enkel port som sa at vi var på vei inn i England. På ene siden sa skiltet «Welcome to England», på den andre «Welcome to Scotland». Alltid litt artig å krysse landegrenser sånn. Litt oppover også etter dette, men så kunne vi starte nedturen. Da vi kom til en skog var vi ekstra påpasselige, hadde nemlig lest om noen som gikk feil her.

Først asfaltvei da vi kom ned fra "the hills", siden langs gårdsveier. Etter nok en liten skog mer gårdsvei, før det igjen går relativt bratt oppover. Vi ser en gruppe foran oss, eller på siden av oss, de er på vei opp noe som ikke kan betegnes som annet enn en kjempebratt fjellside! Skal vi virkelig opp dit?! Det skal vi ikke. De har tatt av til venstre, vi skal rett fram.

Nå går det slakt oppover. Et skilt forteller at vi er i Northunderland National Park. Snart går vi i behagelig og flatt lynglandsskap. Lenge. Minner om viddene i Norge. Vinden har løyet. Så bærer det nedover, og vi vet at vi nærmer oss Wooler. Vi går forbi 3 engelske vandringsmenn som sitter og hviler. Vi veksler noen ord.

 

Skog like før Wooler. Når vi kommer ut av den ser vi en samling av folk, de har et arrangement av en eller annen sort. Vi følger skilt hvor det står St. Cuthbert’s Way, og havner på en sti med høyt gress. Oppoverbakke, som stemmer med beskrivelsen vi har av veien. Det hopper og spretter kaniner ved siden av stien, de er så søte.

Men vi har mistet skiltene. Vi bestemmer oss for å gå tilbake samme vei vi kom. På stien møter vi et ungt par. Gutten forklarer hvor vi skal gå ved å følge kjøreveien, det vil ta 20 min. Endelig er vi i Wooler. Vi finner Tilldale House i hovedgaten. En vennlig dame som smiler med hele seg tar imot oss. Rommet er usedvanlig koselig! Her er badekar. Og heldekkende teppe på badet (...). Det ser vi også på flere andre B&B. Vi tar oss begge et bad. Vi er slitne i dag.

 

Dagens distanse: 25 km

 

Mandag, 8. august, vandringsdag 5 av 6:

Heldigvis har vi bare igjen å lukke kofferten, for med ett banker det på døren og vertinnen står der og sier at «the luggage man is here». Han vil bringe koffertene våre trygt til neste sted vi skal overnatte. Selv bærer vi bare en lett ryggsekk med det vi trenger for dagene.

 

Veien startet med å føre oss høyere, vi fulgte sti med svak stigning et stykke før vi endte ut i åpent lende. Vi er i saueland. Heier av beitelandskap.

Så gikk vi feil igjen! Ingen flere merker å se. Vi rotet rundt blant sauene, frem og tilbake, for å se om Cuthbert-merket stod på noen av de andre grindene. "Pensjonistene" dukker opp. De hjelper oss på rett vei. Vi må bare huske å se etter skilt på begge sider av porten! Folk vandrer begge veier.

Vi følges med dem gjennom hele dagen.

Jeg spør dem hvordan de kunne vite at vi var norske, eller skandinavisk, ettersom mannen for litt siden hadde sagt «Tusen takk» da jeg holdt grinden åpen for dem. Jo, det var vertinnen i Wooler som hadde sagt at «det kunne hende de norske damene tok seg et bad, og da ville det ikke være varmt vann til dem så lenge det pågikk». Jeg spurte hvor han hadde lært å si tusen takk. Han fortalte at han hadde vært og klatret i Norge, i Romsdalen, han hadde også gått på ski i Norge.

Videre på vei med asfalt, og på vei med grus. Gjennom og på siden av skog, på sti, det er lite oppover i dag. Beitemark, forbi sauer, forbi kuer, ja, også der det stod skilt om «Bull in field» gikk vi. Sol. Forbi akere med valmuer, valmuer som både var utsprunget og valmuer som ikke var det. Prestekrager. Et vakkert skue.

Så var vi ved «St. Cuthbert’s cave». Hulen var ikke særlig dyp. Den var vid og åpen, mer som et "tak over hodet". Her skal altså eremitten Cuthbert ha tilbrakt en god del av sitt liv i ensomhet og bønn. Det gikk en sti bak og over hulen, derfra kunne man se Holy Island.

 

Fenwick var bitte liten, så det var ikke vanskelig å finne krysset der vi skulle treffe vertinnen fra «Angel’s cottage» hvor vi skulle overnatte. Jeg ringte dit som avtalt, 10 min. etter var hun der med bil. Vi ble kjørt til Lowick, som også var bitte liten.

 

Dagens distanse: 21 km

 

Tirsdag, 9. august, vandringsdag 6 av 6:

I dag har vi bare 9 km å gå og skal over sjøen mot Holy Island.

Forventningens fryd. Være fremme.

Igjen ble vi kjørt tilbake til der vi ble hentet dagen før. Vandring langs lite trafikkert vei fra Fenwick. Etter en time var vi fremme ved sjøen. Vi hadde god tid før tidevannet kom, det var trygg kryssing fra nå og noen timer frem.

 

Av med sko og strømper. Oppbrett på buksene (selv hadde jeg shorts). Sandbunn ispedd mye mud. Det kjentes kaldt, og vi lurte på om det kom til å bli verre. Det ble bedre. Vi ble vant til det. Likevel var det såpass kjølig at vi begge så frem til å ha tilbakelagt de nesten 4 km og den timen det tok å krysse. Enkelte steder gled vi godt nedi gjørmen. Etter hvert så det ut som vi gikk med sorte, høye støvler! Vi fulgte påler over, på begynnelsen og slutten var det en stige opp til et lite platå. Da vi kom i land på den hellige øyen ble vi møtt av et skilt med teksten «Welcome to Lindisfarne», som informerte om øyas dyreliv.

Det var ikke langt å gå opp til landsbyen. Gule blomster og røde valmuer langs kanten av veien. Landsbyen fremstod som koselig med gamle hus bygget opp i stein. På veien til B&B gikk vi forbi en liten kirke, St. Cuthbert's Centre, stod det utenfor.

Masser av folk i gatene. Lange køer på spisestedene. Om kvelden burde man bestille bord for å få plass. Det var høyere priser på Lindisfarne enn andre steder. Var innom den butikken på øyen som lignet mest på en "grocery store". Jeg spurte etter turistkontor, men mannen svarte at det ikke fantes. «Her svarer vi alle på alle spørsmål», sa han og smilte.

 

Onsdag, 10. august, hviledag på Lindisfarne:

Til frokost traff vi nok en kar som hadde vært i Norge og klatret. Vi gikk tur rundt på øyen. Forbi Maria-kirken og ruinene, der det var teaterforestilling med en del tilskuere. Videre til borgen. «On the edge» rundt hele øyen. Vakkert. Noen ungdommer kom bærende på surfebrett. Forholdene på øyen var mangfoldige, noen steder kunne man surfe, andre steder var det flotte sandstrender, vi passerte mange. Da vi hadde gått i 2 ½ time syntes vi at vi hadde gått langt nok, men vi kunne gått enda lenger.

Ett sted leste vi at det kom fugler hit fra Arktis om høsten og vinteren. I suvenirbutikkene var det nips og gjenstander av sjøfugl og annet maritimt i alle former, spesielt var lundefuglen populær. Da jeg senere spurte vertinnen sa hun at hun hadde aldri sett lundefugl her!

 

Dagen etter ble vi hentet av taxi og kjørt til Berwick-upon-Tweed, som er Englands nordligste by og bare 4 km fra Skottland. Det tok 30 min. Tog derfra til Edinburgh og fly hjem.

 

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥