St Cuthbert's Way

St. Cuthbert's Way

En vandring gjennom Skottland og England.

3. – 12. august 2016

 

Kortvere versjon av vandringen uten bilder

 

Torsdag, 4. august, vandringsdag 1 av 6:

Scramble eggs og toast til frokost må vite, vi var i Melrose, Skottland. 10 minutter senere var min datter Elisabeth og jeg kledd for tur og gikk til abbey’en, der denne pilegrimsveien starter. En meget vakker kirke! Å komme inn kostet 5.50/pers.

Fulgte så beskrivelsen til Walking Support, som hadde lagt opp reisen for oss, og fant stien vi skulle følge. Først gjennom et par gater i lille, koselige Melrose med sin rike blomsterpryd på fortauene og utenfor husene. Opp en bakke. Ikke så lett å se skiltet, men vi fant det, og da bar det opp noen tretrapper. I det hele tatt gikk vi opp et godt stykke! Vi kunne se ned på Melrose og abbey-en mens vi gikk. Det ble sti, bortover, solen skinte, så bar det oppover igjen. Traff to engelske damer, de bodde på hotell i Melrose og gikk turer i området. Et eldre par kom, utvilsomt lokalkjente. Flere passerte oss. Ganske folksomt egentlig.

 

Vi nådde en bakketopp, og etter beskrivelsen til Walking Support (heretter WS) skulle vi nå gå nedover igjen når vi kom over toppen. Hadde vi gjort det ville vi fort fått øye på et skilt, det var bare ikke synlig fra der vi stod, så vi valgte skiltet som pekte mot en enda høyere topp. Da vi kom så høyt vi kunne komme traff vi igjen det lokalkjente paret, de sa at denne veien ville være mye lengre å gå, og at det ville være bedre for oss å gå ned igjen og følge stien som WS beskrev.

 

Det bar gjennom skog. Lenge. Gjennom kupert landskap. Vakkert. Jeg hadde sett flere små elver som jeg lurte på om var River Tweed, men da vi fant den var det ikke lenger noe å lure på. Det var dette som var River Tweed! Den var bred som bare det. Folk stod langs elven og fisket. Vi skulle følge elvebredden nå, og det gjorde vi ganske lenge. På slutten av dagen var det asfalt. Vi gikk gjennom små, veldig små, landsbyer som het Bowden, Newtown St. Boswells, Saint Boswells, og til slutt kom vi til kirken i Maxton.

 

Vi var litt spente på om vi ville finne stedet der taxi skulle hente oss for å kjøre oss tilbake til Melrose, men den fant oss før vi fant den. En eldre kar som sikkert var vant til at folk kom tidligere enn avtalt kom kjørende mot oss. Han lot oss gå siste stykket før han igjen kjørte forbi oss og plasserte seg der møteplassen var. Like ved et gammelt tollhus. Vi var ved grensen, vi var i Scottish Borders.

 

Drosje var lagt inn i prisen fra WS. Det tok 10 min. å kjøre tilbake til Melrose, som vi hadde brukt 6,5 time å gå. Sånn er det jo bare. Vi slappet av en god stund på det koselige B&B før vi beveget på oss igjen. Vi måtte innom flere spisesteder før vi fant noen som kunne servere Elisabeth, ettersom hun er veganer. På et hotell borte i gaten hadde de mat til henne, selv om de ikke egentlig hadde veganmat på menyen. Kokka kom ut i restauranten til oss, og sa at noe skulle de få til som hun kunne spise, mat skulle hun få! Det ble en slags risotto med grønnsaker (dem ble det mange av for henne på reisen …).

 

Dagens distanse: 19 km (gikk feil på bakketoppen, skulle vært 18)

 

Fredag, 5. august, vandringsdag 2 av 6:

Vertinnen kom på døren og sa at drosjen var kommet, 10 min. før avtalt tid. Samme hyggelige karen tok oss til samme sted som vi ble hentet dagen før. Der het det Longnewton.

 

Vandringen gikk mye på flat vei, langs akere med korn, først. Det regnet. Vi fulgte en gammel romersk vei kalt Dere Street. På skiltene vi fulgte var det tegnet en hjelm i den tidens fasong, det gikk mye gjennom skog. Passerte et skilt om en modig dame som het Lilliard, senere leste jeg at hun spilte en sentral rolle under Slaget om Ancrum Moor i 1545.

Vi var ikke langt unna Jedburgh, der mange overnatter. Vi gikk langs åkere, stadig nye skogspartier, bakker her og der, men det var mest flatt. Mye jordbruksland. Steingarder. River Teviot måtte krysses over en hengebro. Den stod ikke akkurat stille, og med ungdommens sans for litt ekstra spenning lot Elisabeth den svinge og gynge enda mer, mens mor som har høydeskrekk protesterte høylytt …

 

Vi så noen nydelige rosa blomster da vi gikk langs River Teviot på andre siden, så dem også igjen andre steder senere, tror det må ha vært en slags valmuer. Bringebær vokste vilt langs hele ruten, både røde og gule, og Elisabeth var en ivrig plukker. På et tidspunkt måtte vi ut på et jorde der det også var kuer og okser, men til vår lettelse vørte de oss ikke!

 

Heldigvis sluttet det etter hvert å regne, og solen tittet fram. Det ble lange 20 km i dag, for meg kanskje den hardeste dagen. Traff ikke en eneste annen vandrer. Så ikke en eneste landsby. Veien gikk utenom. Ancrum lå der. Vi så skilt mot Harestane.

Jeg savner litt sånn som jeg er vant til fra vandringer i Spania, at landsbyene ligger tett. Her får man ikke kjøpt mat eller drikke på veien! De har nok valgt å legge veien ut i naturen med overlegg, for mest mulig fred og rekonvalesens for den som vandrer.

 

Kom frem til Cessford, stoppested for dagen, kl. 16.20. Hadde avtale med taxi kl. 17. Ettersom vi var meget slitne var det vidunderlig at han kom 10 min. før avtalt tid. Nå ble vi kjørt til Morebattle, og et helt greit B&B kalt Templehall Inn. Vi sa til vertinnen da vi kom at Elisabeth var veganer, det var ikke noe problem, sa hun. Gikk ned rundt kl. 19 for å spise. Nesten alle steder på veien var det forresten middag etter kl. 18. I den delen av baren der de hadde mat var det kun oss og et eldre par og en dame som kanskje var datteren deres. Jeg spiste pai med biffkjøtt, det ble noen av dem, Elisabeth fikk nok en risottorett, som det som sagt også ble mange av!

 

Lørdag, 6. august, vandringsdag 3 av 6:

Før drosjen kom og hentet oss gikk vi til «Village shop» i bitte lille Morebattle for vann og niste, butikken holdt åpen selv om det var lørdag, som det også var vanlig på søndag, fortalte damen. Taxi kom og kjørte oss tilbake til Cessford, der vi slapp i går.

 

Vi tok oss litt tid ved Cessford Castle, eller restene av det. Fotos. Været var upåklagelig! Solen skinte fra en skyfri himmel. Temperaturen var ikke veldig høy, men perfekt til å gå i. Gikk på asfaltvei, i jordbrukslandskap, tilbake til Morebattle. Det fins visstnok ikke noe bevis for at det har skjedd noe slag her, selv om landsbyen har dette navnet.

 

Det tok ganske nøyaktig en time å gå veien vi hadde blitt kjørt for andre gang nå. Etter ha gått gjennom hele, lille Morebattle begynte oppstigningen mot Wideopen Hill. Det bar først opp en bakke rett etter Templehall Inn der vi hadde overnattet, men den varte ikke lenge. Fortsatte på flat vei gjennom en dal noen kilometer, før vi skulle til venstre og opp heiene. Mange sauer! Kuer også, men de var ikke like tallrike. Det ble alltid en liten stopp når vi så kuer på andre siden av gjerdet. Noen av dem var nysgjerrige på oss og kom slentrende bort, andre behandlet oss som luft … Morsomt det der, hvor ulikt kuene reagerte på oss!

Gress eller beitelandskap rundt oss, vi fulgte sti oppover. Gikk i stigning rundt 1 time.

Ja, det var bratt! Fra toppen av Wideopen Hill var utsikten upåklagelig. 368 meter over havet, det høyeste punktet på St. Cuthbert’s Way. Og halvveis mellom Melrose og Lindisfarne.

 

Etter Wideopen Hill bar det nedover igjen. Vi kom forbi en innhegning der det var en gås, og en albinohest. Dyreglad som hun er, ville Elisabeth selvfølgelig klappe hesten. Hun går fortere enn meg, og selv om jeg prøver å ikke la meg påvirke, er det godt å få en liten pause når hun ser dyr. Eller stopper for å plukke bær! På slutten, inn mot Town Yetholm, gikk vi på asfaltvei. Kuer kikket på oss når vi gikk.

 

Rundt klokken 14 kom vi inn dørene på Hotel Plough, i Town Yetholm. Distansen vår var noe kortere i dag, WS hadde nok tenkt på at vi skulle opp til Wideopen Hill. En hyggelig jente tok imot oss og viste oss til et tiltalende rom; stort og fint. Vi slappet av litt før jeg gikk ned for en kaffe og en hjemmelaget scone. Kunne drukket kaffe på rommet, hvert eneste sted hadde tekoker og instant coffee. Nå ville vi ha en scone blant folk, som vi kunne få før middagsservering kl. 18.

 

Da jeg kom ned for å ta kaffen var det noen som sa hei. Det var samme jente som hadde servert frokost i Morebattle. Hun var irsk, og bodde i denne byen mens hun hadde jobb i Morebattle, fortalte hun (det var bare 3 km med bil til Morebattle så jeg et sted langs veien, vandrerne går nok en annen vei). Hun spurte en del om St. Cuthbert’s Way og sånt. Vi snakket også om mine vandringer i Spania.

Den hotellansatte kom og tok imot bestilling. De skulle ordne noe til kvelden for Elisabeth, selv om de heller ikke her hadde vegansk på menyen. Hun ville legge lapp til kokken. Jenten hadde peiling på hva hun kunne spise og ikke, var selv vegetarianer.

Scone-en var forresten kjempegod. Servert med syltetøy og krem.

 

Jeg ønsker alltid å se litt av stedet der jeg overnatter, man har ikke vært der uten! Derfor gikk vi ut. Det var fort gjort. Hotellet lå i Town Yetholm, gikk man over en liten bro kom man til Kirk Yetholm, som ikke bestod av stort mer enn nettopp en kirke. Vi så skilt med "St. Cuthbert's Way", og forstod at vi kom til å gå her i morgen også.

 

Dagens distanse: 14 km

 

Søndag, 7. august, vandringsdag 4 av 6:

Som regel sier de at det er frokost 8.30. På B&B er det nok litt annerledes enn på hotell; man kan ikke forvente å få frokostservering særlig langt utover formiddagen, man må komme når de ønsker å servere den.

 

Det gikk først over mark. Etter en liten stund kom vi til Border Hotel, det ligger som navnet forteller like ved grensen. Her ender, eller starter, alt etter hvilken vei man går, den kjente «Pennine Way» som er rundt 40 mil lang. Vi hilste vi på 2 engelske par, vandrere, litt eldre enn meg. Heretter kalt «Pensjonistene».

 

Vi gikk i sol, og overskyet, og ganske sterk vind. Det gikk oppover, så bortover, så oppover igjen ganske lenge. Lite vegetasjon, mye fjellandskap. Oppstigningen varte ganske lenge, og jeg fant den temmelig hard. Men den blir jo ikke mindre hard med en sprek ungdom foran meg! Skulle jeg ta bilde fremover, ja, da var hun der, alltid. Det ble mange bilder av henne foran meg på stien! Akkurat som i Spania. For Elisabeth og jeg har også vandret sammen langs Camino de Santiago. «Pensjonistene» klarte seg godt opp bakkene.

 

Til slutt kom vi til en enkel port som sa at vi var på vei inn i England. På ene siden sa skiltet «Welcome to England», på den andre «Welcome to Scotland». Alltid litt artig å krysse landegrenser sånn! Litt oppover også etter dette, men så kunne vi starte nedturen. Da vi kom til en skog var vi ekstra påpasselige, hadde nemlig lest om en som gikk feil her. Skogen var mørk, som hun sa, men det gikk fint med oss. Hele denne dagen gikk vi og ventet på at vi skulle inn i en innhegning med kuer, som var nysgjerrige på oss …, samme dame som nevnt over opplevde dette, og at hun ikke våget å passere alene. Det kom ingen slike innhegninger med kuer. Ikke denne dagen.

 

Merkelig hvor sent «pensjonistene» går på flat vei og nedover … Vi ville helst ha dem der foran oss, og ikke bak oss hvor de kan nå oss igjen, når vi skal på do for eksempel, men det nyttet ikke, vi var nødt til å gå forbi dem, så sent klarte ikke vi å gå! Vi vekslet noen ord idet vi passerte. Snart hadde vi gått fra dem.

 

Først asfaltvei da vi kom ned fra "the hills", siden langs gårdsveier. En liten skog. Vi ser en gruppe foran oss og lurer på om det er danskene. Jeg vet nemlig at det er dansker foran oss på stien, de startet to dager før oss. Jeg var i kontakt med dem før jeg visste at Elisabeth kom til å bli med. Sånn ble det ikke. Gruppe. Stiv pris. Ville jeg forstå hva de sa? Jeg valgte Elisabeth isteden.

 

Etter skogen litt mer gårdsvei, før det igjen går relativt bratt oppover. Visste ikke at det ville være så mye opp denne dagen … Vi ser gruppen foran oss igjen, eller på siden av oss, nå er de på vei opp noe som ikke kan betegnes som annet enn en kjempebratt fjellside! Skal vi virkelig opp dit?!

Det skal vi ikke. De har tatt av til venstre, vi skal rett fram.

Dette var nok en tøffere gruppe enn danskene. Og oss!

Nå går det slakt oppover. Et skilt forteller at vi er i Northunderland National Park. Snart går vi i behagelig og flatt lynglandsskap. Lenge. Minner om viddene i Norge. Vinden har løyet. Så bærer det nedover, og vi vet at vi nærmer oss Wooler. Vi går forbi 3 vandringsmenn som sitter og hviler. Vi hilser. De er engelske.

Det har vært en lang og hard dag, og jeg vet jeg sa tidligere at det var den hardeste dagen, men jeg tror jeg skifter mening. Det er denne som er den hardeste dagen!

 

Skog like før Wooler. Når vi kommer ut av den ser vi en samling av folk, de har nok et arrangement av en eller annen sort. Det er jo også søndag. Vi følger skilt hvor det står St. Cuthbert’s Way, og havner på en sti med høyt gress. Møter en mann, han spør hvor langt vi skal gå. Jeg svarer Wooler. Angrer at jeg ikke spurte hvor langt det er igjen når jeg er forbi. Oppoverbakke, som stemmer med beskrivelsen vi har av veien. Ser det siste skiltet godt oppe i bakken, før vi ikke finner flere skilt. Det hopper og spretter kaniner ved siden av stien, de er så søte. Vi bestemmer at det nok er kaniner og ikke harer, de er små og vi ser noe som kan ligne jordtunneler, som kaniner lager. Kanin er også en vanlig rett å ha på menyene rundt omkring i England.

 

Men vi har mistet skiltene. Vi er så sliten, og vi har mistet skiltene. Kommer ut på en vei, ikke et menneske å se, ikke en sjel å spørre. Det ligger en bondegård der, jeg går dit og banker på døren, men det er ingen hjemme. Leter litt rundt, det er slitsomt. Vi skjønner det ikke. Hvorfor er det ingen flere skilt?

 

Vi bestemmer oss for å gå tilbake samme vei vi kom, ned til bilveien, der det var et arrangement. Kanskje kan vi få ringt en taxi derfra som kan ta oss til hotellet. På stien tilbake møter vi et ungt par. Jeg forteller at vi er «completely lost», og spør etter Wooler. Gutten forklarer hvor vi skal gå ved å følge kjøreveien, det vil ta 20 min. Vi passerer arrangementet, men gjør ikke noe for å få tak i taxi. Vi går langs en smal asfaltvei. Tidsaspektet som gutten ga er helt riktig. Endelig er vi i en by. Endelig er vi i Wooler. Idet vi går inn i den ser vi at halvparten av «pensjonistene» sitter og hviler på en mark. Vi forteller at vi «got lost». De kom ned en annen vei enn oss. Hvordan fant de rett vi, og ikke vi?!

 

Så gjelder det å finne rett gate. Vi skal til High Street. Vi går nedover. Er "High Street" nede?

Snart er vi i det som ser ut til å være hovedgaten. Det er også den rette gaten. Ved å følge den finner vi snart riktig B&B, som heter Tilldale House. En ualminnelig vennlig dame som smiler med hele seg tar imot oss. Hun viser oss til rommet. Rommet er usedvanlig koselig! Stort, flott og innbydende. Gode store dyner. Gode store puter. Det er det forresten nesten alle steder vi overnatter. Deilige senger med deilige store dyner overalt, puter så høye at både Elisabeth og jeg som regel kvitter oss med den ene av dem. Komfort! Det ser ikke ut som damen har spart på noe. Her har hun kost seg når hun har innredet. På bordet står det ikke bare tekoker og den vanlige buiscet-en, her er også satt frem sjokolade og frukt og to vannflasker. Wifi fungerer meget bra. Vi er heldige. Hun forteller nemlig at vi har fått det eneste rommet der Wifi virker godt, de som bor på de andre rommene må gå ned i dagligstuen. Vi smiler og koser oss, men syns faktisk samtidig at vi fortjener at det er akkurat oss som får dette rommet!

Her er badekar. Og heldekkende teppe på badet (...). Dette ser vi også på flere andre B&B. Vanskelig å forstå. Noe så upraktisk. Elisabeth tar seg et bad. Det gjør jeg også, etter henne. Det er deilig. Vi er ekstremt slitne. Helt ødelagte. Alt er et tiltak. Men vi får da kledd oss om og går etter hvert ut for å spise. Treffer på «pensjonistene», de skal bo på samme B&B som oss.

Vi har av vertinnen fått anbefalt et par steder vi kan spise. Vi går til pizzarestauranten, pizza har vi hatt lyst på lenge. Der er det fullt. Vi burde ha reservert bord. Men vi kan få bord kl. 20.30. Klokken er 19. Vi prøver den indiske. Der får vi plass. Maten er god. Jeg trodde ikke at jeg likte indisk mat, men når jeg tar en rett som er veldig mild går det helt fint.

Tilbake til rommet. Vi tar på nattøy med det samme.

 

Dagens distanse: ca. 25 km

(Skulle ha vært 21 km, men både Elisabeths og min måler viser dette. Det er nok feilgåingen).

 

Mandag, 8. august, vandringsdag 5 av 6:

Bare den ene halvparten av «pensjonistene» er til frokost. Frokosten er god, jeg tar poached eggs og toast, går så til rommet for å gjøre oss i stand. Heldigvis har vi bare igjen å lukke kofferten, for etter en liten stund banker det på døren og vertinnen står der og sier at «the luggage man is here». Det var tidlig. Klokken er ikke mer enn 9. Vet ikke om det er noen frist på bagasjetransporten, men heldigvis er koffertene ferdigpakket så han får dem med seg. Han vil bringe dem trygt til neste sted vi skal overnatte. Selv bærer vi bare en lett ryggsekk med det vi trenger for dagen. Når vi skal gå spør vertinnen om vi vil ha med oss noe frukt. Generøs dame!

 

Først gikk vi i «lavterreng», men så førte veien oss høyere, vi fulgte tett sti med svak stigning et stykke før vi kom ut i åpent lende. Vi er i saueland. Heier av beitelandskap.

Så gikk vi feil igjen! Ingen flere merker å se. Vi rotet rundt blant sauene, frem og tilbake, for å se om Cuthbert-en sitt merke stod på noen av de andre grindene.

"Pensjonistene" dukker opp. De hjelper oss på rett vei. Vi må bare huske å se etter skilt på begge sider av porten! Folk vandrer begge veier.

Det gikk nedover, deretter langs vei som slynget seg avgårde, relativt flatt. På toppen av en bakke ville jeg ha en liten hvil, samt slippe de to som gikk bak oss forbi (pensjonistene). Det er aldri kjekt å ha noen som puster oss i nakken. Da de nådde oss igjen opplyste mannen at vi nå var i Horton. De gikk videre, vi satt litt. Etter en stund var det vi som nådde dem igjen. De satt på en benk og spiste.

Jeg benyttet anledningen til å spørre hvordan de kunne vite at vi var norske, eller skandinavisk, ettersom mannen for litt siden hadde sagt «Tusen takk» da jeg holdt grinden åpen for dem. Jo, det var vertinnen i Wooler som hadde sagt at «det kunne hende de norske damene tok seg et bad, og da ville det ikke være varmt vann til dem så lenge det pågikk».

Ja vel ja! Jeg spurte hvor han hadde lært å si tusen takk. Han fortalte at han hadde vært og klatret i Norge, i Romsdalen, han hadde også gått på ski i Norge. Og vært på møter, sist i Oslo. Hvilke møter sa han ikke.

Vi fulgtes en del med dem gjennom dagen.

Videre på vei med asfalt, på vei med grus. Gjennom og ved siden av skog, på sti. Lite oppover i dag. Beitemark, forbi sauer, forbi kuer, ja, til og med der det stod «Bull in field» gikk vi. Var ikke redd, og det gikk helt bra. Ingen store dyr kom mot oss. Flott vær hele tiden. Sol. Hjemme høljer det visst, og blåser. Vi så et skilt som sa at det bare var få kilometer igjen til Cuthbert sin hule. Like før gikk vi forbi akere med valmuer, valmuer som både var utsprunget og valmuer som ikke var det. Prestekrager. Et vakkert skue.

 

Så var vi ved «St. Cuthbert’s cave». Den lå 50 m fra stien. Tøff hule egentlig! Vi var i et landskap som ikke tilsa at her skulle finnes huler sånn jeg så det, men her var det altså en. En åpen hule riktignok. Ikke særlig dyp. Tak over hodet (og litt til) i ordets rette forstand. Vi spiste lunsjen vår på en av de store steinene like ved siden av hulen der eremitten Cuthbert angivelig skal ha tilbrakt en god del av sitt liv i ensomhet og bønn. Det kom også andre folk til hulen mens vi var der. Hvor de kom fra skjønte vi ikke riktig, vi hadde ikke sett noen av dem på veien. Det gikk en sti som førte over hulen, vi så de andre gå opp dit. Det skulle vi også ha gjort. Siden fikk vi nemlig høre at vi kunne se Holy Island derfra. Dessuten var det en snarvei for å gå videre. I stedet gikk vi ned igjen samme vei som vi kom.

 

Etter hulen mye beitemark med bla. okser, og en del skogspartier. Etter en stund kunne vi se sjøen, og flotte sandstrender. Drøye 18 km (Walking Support), eller kanskje 19 km (bok om veien) gikk vi i dag. Fitbit’en til Elisabeth viste 21 km. Var bra sliten siste timen!

 

Fenwick var bitte liten, så det var ikke vanskelig å finne krysset der vi skulle treffe vertinnen fra «Angel’s cottage» hvor vi skulle overnatte. Jeg ringte dit som avtalt, 10 min. etter var hun der. Så ble vi kjørt til Lowick. WS fant ikke plass til oss på det eneste B&B som fantes i Fenwick. Helt greit. Da vi kom frem stod en annen dame som presenterte seg som Trish i døren og smilte. På veggen hang et avisutklipp som fortalte at de to hadde inngått partnerskap. Rommet var langt og smalt, lite, men absolutt koselig. Fikk veldig godt inntrykk av dem, følte oss velkommen. Trish bestilte bord til oss på eneste baren som hadde mat inne i village-en.

 

Rart; i morgen skal vi kun gå 9 km. Vi skal gå over sjøen mot Holy Island. Litt spennende. Forventningens fryd. Være fremme.

 

Dagens distanse: 21 km, sånn omtrentlig.

 

Tirsdag, 9. august, vandringsdag 6 av 6:

Av en eller annen grunn hadde jeg forventet at Trish var den som skulle lage til frokost, kanskje fordi hun så mest huslig ut. Men det var den andre vertinnen, hun som kjørte oss. Vi gikk til landsbybutikken for proviant der en hyggelig og smilende dame ekspederte oss. Tilbake til B&B. Så ble vi kjørt tilbake til stedet vi ble hentet dagen før, fra Lowick til Fenwick.

 

Vi gikk langs vei fra Fenwick. Etter en time var vi fremme ved sjøen. Trygt vann for å gå over ville være mellom 12.35 og 16.10 ifølge WS sine veiledninger, og vi hadde god tid. WS instruerte oss også om at når vi kom til jernbaneovergangen måtte vi ta telefonen som hang der og ringe noen som ville påse at det var trygt å slippe oss over togovergangen. Dette slapp vi. Vi gikk antageligvis litt feil, i alle fall kom vi over en bro som tok oss til andre siden av toglinjen uten å måtte bruke noen telefon. Inn gjennom en port, og vi var på rett side. Snart dukket det opp store skilt som fortalte at man måtte ringe «the signalman» før man krysset. Folk gikk jo begge veier. Vi så noen tog passere, og de gikk ikke akkurat sakte. Så dette var bra, for sikkerheten.

 

Vi kom til en bilvei. Der var det lang kø av biler, og mange folk. Vi så at noen hadde begynt å gå over. Det var kaldt. Det var ikke mer enn 12 grader. Det regnet. Det blåste. Vi grudde oss. Men over skulle vi! Til fots. Snakket litt med en amerikansk dame, hun var veldig hyggelig, og tilbød oss skyss med sin familie flere ganger, men gå skulle vi selvfølgelig! Vi hadde jo sett frem til dette!

Av med sko og strømper. Oppbrett på buksene (selv hadde jeg shorts). Sandbunn ispedd ganske mye mud. Det kjentes kaldt, og vi lurte på om det kom til å bli verre. Det ble bedre. Vi ble vant til det. Likevel var det såpass kjølig at vi begge så frem til å ha tilbakelagt de nesten 4 km og den timen det tok å krysse. Vi begynte å snufse. Kom vi til å bli forkjølet nå? Det gikk bra. Vi ble ikke syke. Enkelte steder gled vi godt nedi gjørmen. Mange andre gikk også. En gruppe gikk over med guide, vi så dem ta til høyre litt ut av «leia», da vi kom lenger frem skjønte vi hvorfor. Det var ekstra mye mud akkurat der. Ikke lett å gå, vi sank nedi igjen. Vi fikk oss en god latter da det etter hvert så ut som vi gikk med sorte, høye støvler. Vi fulgte påler over, på begynnelsen og slutten var det også en stige opp til et lite platå. Vi var kalde da vi omsider kom i land på den hellige øyen. Godt å få på langbukse, sko og ullsokker igjen.

Et skilt med teksten «Welcome to Lindisfarne» informerte om øyas dyreliv.

Det var ikke langt opp til landsbyen. Gule blomster og røde valmuer langs kanten av veien. Landsbyen fremstod som koselig med gamle hus bygget opp i stein.

På veien til B&B gikk vi forbi en liten kirke jeg var innom senere, St. Cuthbert's Centre, stod det utenfor. Vila Rosa var det eneste stedet uten Wifi, den eldre vertinnen sa den var i stykker. Vi skulle være her i 2 netter.

 

På kafeen «Pilgrim’s Coffee» hadde de vegansk smørbrød. Lang kø foran disken. Masser av folk i gatene. Jeg hadde lest at man måtte bestille bord til kvelden på denne øyen, og det stemte, sa de på «Pilgrim’s coffee». De fortalte hvor vi skulle gå. I baren "Crown and Anchor" var det helt fullt, men et annet sted, på "The Manop House Hotel" fikk vi bord, men bare med nød og neppe forstod vi!

Innom den butikken på øyen som lignet mest på en "grocery store". Jeg spurte etter turistkontor, men mannen svarte at det ikke fantes.

«Her svarer vi alle på alle spørsmål», sa han og smilte.

Kanskje ikke så rart at det ikke fantes noe turistkontor, landsbyen bestod kun av noen få gater, noe det etterpå ikke tok oss lange tiden å oppdage.

 

Vi hadde bord til kl. 19. Vi slo oss litt løs. Vi var jo fremme på Holy Island!

Vi tok begge forrett. Vi drakk begge hvitvin til maten. Vi bestilte dessert. Det var høyere priser på Lindisfarne enn andre steder (også B&B var det).

Onsdag, 10. august, hviledag på Lindisfarne:

I dag gikk vi tur rundt på øyen. Været var strålende, heldige var de som skulle krysse over barbent i dag! Vi gikk forbi Maria-kirken og ruinene, der var det teaterforestilling med en del tilskuere. Vi gikk videre til borgen. Vakkert. Vi gikk «on the edge» rundt hele øyen. Det var mange andre ute og gikk også. Noen ungdommer kom bærende på surfebrett. Forholdene rundt øyen var mangfoldige, noen steder kunne man surfe, andre steder var det flotte sandstrender, vi passerte mange. Da vi hadde gått i 2 ½ time syntes vi at vi hadde gått langt nok, men vi kunne gått enda lenger.

Ett sted leste vi at det kom fugler hit fra Arktis om høsten og vinteren. I suvenirbutikkene var det nips og gjenstander av sjøfugl og annet maritimt i alle former, spesielt var lundefuglen populær. Jeg kjøpte en kjøleskapmagnet siden jeg liker den fuglen så godt. Da jeg senere spurte vertinnen sa hun at hun hadde aldri sett lundefugl her!

Vi oppdaget snart hvor deilig det var å gå rundt på øyen og i gatene ved høyvann, når «de andre» ikke kom seg over, da er det rolig og lite folk her! Ellers er gatene fulle, det yrer av voksne med barn og hunder.

 

Torsdag, 11. august, på Lindisfarne samt reise til Edinburgh:

Til frokost fikk vi i dag selskap av et engelsk par i førtiårene. De var koselige. Også denne karen hadde vært i Norge og klatret. Han husket ikke navnet på stedet han var.

Taxi kom 5 min etter estimert tid. Den kjørte oss til Berwick-upon-Tweed, som er Englands nordligste by og befinner seg 4 km fra Skottland. Det tok 30 min. WS hadde forsynt oss med rutetide for både buss og tog. Da vi ble sluppet av utenfor jernbanestasjonen kjente vi at det var påfallende mye varmere der enn på øyen. En time senere var vi i Edinburgh der vi tok fly hjem.

 

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥