Caminoens gleder. Tanker etter første tur.

 

Caminoens gleder.

Tanker etter første tur.

 

Mitt første møte med Camino de Santiago var i slutten av mars 2008. Da hadde jeg tenkt lenge på å gå denne veien. Skulle egentlig dra sammen med en venninne, men hun ville ikke være klar før om et år, og så lenge kunne jeg ikke vente når jeg først hadde bestemt meg! Tanken på å dra alene kom, og ble forkastet mange ganger før den modnet så mye i meg at jeg visste jeg kunne våge dette. Hadde aldri reist noe sted alene før.

 

Den tusen år gamle "Dronningens bro" ved Puente de la Reina

 

Selv om jeg grudde mye på forhånd, var jeg merkverdig trygg da jeg dro, både da jeg reiste fra Bergen og når jeg fløy videre fra Oslo til Bilbao. Jeg var så mentalt forberedt, så i fokus mot denne reisen, det var umulig å stoppe nå, lysten og dragningen var blitt mye større enn redselen.

 

 

 

 

 

Jeg valgte å starte i Puente la Reina. Det er et kjent sted langs veien, der flere pilegrimsveier også møtes. Var visst litt engstelig for ikke å klare fjellet man må over før denne landsbyen! Men jeg har gått over Alto del Perdon siden, uten å finne det spesielt strevsomt. Puente de la Reina er 3 dagsmarsjer unna Roncesvalles, landsbyen ved bunnen av Pyreneene der det er vanlig å starte for dem som vil gå hele veien i Spania.

(Mange starter også i Frankrike).

 

 

Jeg tenkte kanskje mest på denne første reisen som en slags ”prøvetur”. Jeg gikk frem til Burgos, som fra Puerte de la Reina er en strekning på rundt 18 mil, før jeg stoppet for denne gangen.

 

Første dagen på veien var en blanding av å være spent på hvordan alt ville gå og hvordan jeg ville like dette, til en erkjennelse av hvor lett alt var. Både det å gå langt, og det å finne de gule pilene. Det var nesten surrealistisk; tenk at jeg virkelig var der, på caminoen, jeg hadde gjort det, hadde klart å komme meg dit med fly og med buss, og ikke minst hadde jeg klart det uten å være redd. Bare dette ga allerede første dag en ganske så overveldende følelse av ... lykke, ja, rett og slett av; lykke!

 

Siden så jeg at dette mestret jeg. Følelsen av å være bekymringsløs var sterk. Det jeg tenkte mest på var hvordan landskapet ville være rundt neste sving, hvor langt jeg skulle gå den dagen, om klærne ville tørke til neste dag når jeg vasket dem.

Det var påtagelig. Bekymring var erstattet av sterk livsglede.

Man blir forresten glad bare av det å gå.

 

Allerede første dag tenkte jeg at dette er et vidunderlig liv. Jeg var trygg; trygg på meg selv, trygg på veien, trygg på alt omkring meg. Her var ingenting, absolutt ingenting å være redd for. Jeg var tillitsfull og sterk, jeg hadde selvtillit. Og dette, ga en følelse av optimal frihet. Jeg kan ikke forklare det på annen måte.

I absolutt harmoni.

Jeg var i fremmed landskap, men det var ikke det. Jeg var akkurat der jeg skulle være.

Sånn som jeg beskriver det kan nok lyde både svulstig og overdrevet for mange, men slik var det, slik føltes det for meg!

 

I tillegg var alle de små og store gledene…:

  • når jeg trodde jeg hadde gått feil og det med ett dukket opp en gul pil eller et kamskjell som viste at jeg var på rett vei likevel
  • når noen spanske lokale hilste meg, eller en annen pilegrim, med et Hola
  • når de lokale hjalp meg fordi jeg hadde gått feil, og svarte vennlig når jeg spurte om veien, eller oppmuntret fordi det snart var slutt på bakketoppen
  • spor etter andre pilegrimer, som oftest i form av steinvarder, og jeg visste at også jeg var en av dem
  • å snakke med, noen ganger bare hilse på, andre, som var her i samme mening, og vite, at jeg var en del av et fellesskap med samme mål
  • spenningen ved det å ikke vite hva som fantes bak neste sving, eller hvor jeg skulle sove om natten
  • å nå en ny landsby, mye snarere enn jeg regnet med på forhånd, plutselig var den bare der…
  • å se en rød valmue, eller flere, langs veikanten, og vakre åser og trær langs stien eller veien
  • alle de gode tankene og følelsene som kom når jeg gikk
  • tilfredsstillelsen ved å gå og å bruke kroppen
  • det å ta inn på et hotell etter 2 netter på herberge

Så; om kveldene:

  • gleden over å trives så godt i eget selskap, på et pensjonatrom, i Spania, alene
  • tilfredsstillelsen over å klare meg, greie denne turen, - og samtidig elske den

 

Jeg tenkte ofte på vandringsmannen når jeg gikk. Han som gikk uten kart eller piler, men leste solen og fulgte veien dit den gikk, uten Gore-Tex eller fjellstøvler, med lite mat, mens han kanskje sov på en låve eller ute i marken uten ly, og tok strøjobber på veien. Et tøft liv må det ha vært, men det er også et fritt liv. Det å gå fra sted til sted, fra landsby til landsby, hele tiden i nytt landskap, se nye mennesker, nye steder, nytt vær.

 

Selv fant jeg det spennende, interessant, egenartet, men jeg kunne aldri vært vagabond, eller landstryker, eller eventyrer, det fins så mange navn for det, konstant. Er nok for stedbunden tross alt. Men fascinert av ham, det har jeg vært, alltid. Likeså av pilegrimen; av fenomenet å gå, for å lide, og å bøte, - og for å nå et hellig mål.

 

Min reise, er nok en ren luksusreise sammenlignet med vandringsmannens fra eldre tider og den gamle pilegrimens. Min reise er omtrent utelukkende ”Det gode liv”.

Jeg er fri til å stoppe når som helst jeg vil.

Mitt hjem er ikke på veien, det er et annet sted som jeg kan returnere til når som helst, fort. Jeg har noen som venter på meg, der hjemme.

 

Jeg sover på hoteller, ikke engang på herberger. Drøyer det litt utpå om morgenen når jeg vil, drikker noen glass vin om kvelden når jeg ønsker det. Spiser godt. Går relativt korte distanser. Penger mangler jeg ikke.

Min reise er en slags ferietur, men ikke bare.

Det er slitsomt å gå. Selv uten å tilbakelegge de store dagsdistansene syntes jeg det.

Jeg har vondt i beina. Hver eneste dag.

 

Kvinne ikledd morgenkåpe koster gaten i Sansol.

Men denne reisen er også mye annet. Den er en tematur i historie og tradisjon. En tematur i veien, i naturen, en temareise i meg selv. Og en pilegrimsreise. Kanskje noe halvt, samtidig blir det feil å se det sånn, for folk gjør det på den måten de vil. Noen sykler, andre går, noen går langt, andre går mindre langt. I gamle dager brukte de hest, - om de hadde råd til å eie en hest. Noen gjør det også i dag. Buss eller tog er et alternativt fremkomstmiddel i våre dager. Mange velger buss deler av veien.

 

Personlig syns jeg ikke det er nødvendig å slite så forferdelig. Noen går opptil 3 eller 4 mil per dag. Jeg syns heller ikke at man trenger å leve så enkelt som mange ser ut til å foretrekke. Å, jeg forsøkte det nok: Menn og kvinner sammen på herberger, i etasjesenger, mange i hvert rom, kan hende ikke engang med varmt vann i dusjen. For meg finnes ingen ro eller stillhet i det. Og stillhet og ro er en stor del av formålet mitt med denne reisen. Stillhet finner jeg mye lettere på et pensjonat- eller hotellrom. Alene.

 

Mange sier jeg går glipp av noe vesentlig ved å velge bort herbergene. Kanskje det, men man må gjøre det på den måten som passer en best. For mange er de pilegrimene man møter på veiene tilstrekkelig kontakt med andre. Hver eneste pilegrim er unik, med ulike behov og ønsker. Man er likevel i et fellesskap. Man er pilegrim.

Jo, jeg er utvilsomt en pilegrim. På vei mot et hellig mål, det som kjennetegner pilegrimen.

 

Det kjennes spesielt å gå her. Det har noe å gjøre med den lange historien Caminoen har, det å vite at det gjennom århundrene har gått så mange før meg, akkurat her. Frihetsfølelsen ville nok likevel vært tilstede, også et annet sted. Når man vandrer er man fri. Spesielt om man gjør det alene.

 

De sier at denne veien har noen egenartede og unike energier. Kanskje er det sant. Det er nesten følbart, dette ”noe” jeg ikke makter å forklare. Pilegrimsveien til Santiago gjør noe med en. Særlig der og da. Veien følger deg også hjem, det kjennes som den fortsetter å ”arbeide” i deg.

Å gå pilegrim alene er anbefalt. Man kan holde seg for seg selv på en annen måte, kan være så innadvendt man bare vil og fortsatt være akseptert. Jeg var mye alene. Og likte det. Forresten mye mer enn det; jeg storkoste meg, jeg regelrett nøt det.

 

Å dra alene passer selvfølgelig ikke for alle. De aller fleste velger å dra sammen med noen. Og det er selvfølgelig også helt greit.

 

Dette er for de fleste en tankenes og erkjennelsens reise.

Jeg tror alle kan ha godt av det iblant.

 

Noe av det største for meg å erfare var at jeg klarte å gjøre denne reisen, - på egen hånd. Mannen min har sagt at han endret sitt syn på meg.

Jeg vet at jeg endret syn på meg.

Men jeg bare måtte, suget var for stort, så enkelt er det.

Å dra solo, ut i det ukjente.

Men alt er ukjent før man kjenner det.

 

Jeg kan klart se sannsynligheten for at pilegrimsveien kan komme til å bli et sted jeg vil oppsøke hele livet.

 

14. juni 2008.

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥

 

 

 

"Ultreia" betyr å vandre ufortrødent videre

På toppen av Alto del Perdon står et kjent pilegrimsmonument

Man bør påse at vannkraner er merket med "Aqua Portale" før man tapper vann på flasken! Dette betyr at vannet er drikkelig.