Canino de san Olav 2016

Camino de san Olav

Mai 2016

Camino de san Olav starter i Burgos og ender i Covarrubias, og er en vakker og lett vei som man går på 3 dager. I middelalderbyen Covarrubias finnes prinsesse Kristinas sarkofag. Prinsesse Kristina dro fra Norge på 1200-tallet for å gifte seg med prins Felipe, men døde etter kun få år i landet. Prinsesse Kristina hadde et ønske om å få reist en kirke over Hellig-Olav i Spania, men dette ble aldri innfridd mens hun levde. Høsten 2011 ble kapellet utenfor den vakre middelalderbyen innviet, 749 år etter hennes død.

 

Jeg tar ikke her for meg historien om prinsesse Kristina eller kapellet som har blitt et hellig mål. Denne siden handler bare om min vandring. Om du ønsker å vite mer vil du på slutten av vandrebeskrivelsen finne linker til Youtube-videoer som er gode fortellere. Det er en fascinerende historie.

 

VANDREDAG 1

 

Jeg måtte gå en stund før jeg fant det første skiltet som fortalte meg at jeg vandret på en ny camino i Spania. Camino de San Olav stod det med blå og rød skrift på hvit bakgrunn, over korset/symbolet som også var i blått og rødt. Dagen før hadde jeg spurt meg frem til Via Verde, «Den grønne veien», som jeg følger nå. Store deler av Camino de San Olav går langs denne. Jeg ser en del lokale som er ute og spaserer, de fleste av dem med hund. Snart får jeg også øye på første valmue. De er så vakre disse nøysomme, røde blomstene, som finnes overalt i Spania om våren, sommeren og høsten.

 

Siden går alt på skinner. Ja, faktisk, og i dobbel forstand. Veien følger et nedlagt jernbanespor. Flere ganger ser jeg skinnene som fortsatt ligger der. Inni buskene står gamle jernbaneskilt, som sier at man skulle krysse med forsiktighet. Jeg går aller mest på grusvei, men veien er også asfaltert over enkelte partier.

 

Veien gikk stort sett rett frem.

Veien var lite kupert.

Veien var flat hele denne første dagen.

Camino de san Olav var lett å gå.

 

 

Jeg gikk forbi åkerlandskap, fulle av gule blomster, i tillegg til gule lyngbusker

som gikk igjen hele tiden. Det var grønt, det var frodig. Fuglene sang.

Fuglene synger liksom litt høyere i Spania!

Skilt fortalte meg hele tiden at jeg befant meg på Via Verde. Og grønt var det!

Skilt fortalte meg også at jeg nå gikk Camino de san Olav.

 

 

Det er alltid spennende med nye caminoer. Hvordan vil merkingen være? Er den god eller dårlig? Ofte frykter man det siste, og nesten alltid er det feil.

 

Det første stedet jeg passerte het Cardeñadijo. Caminoen gikk utenom byen, men et skilt på et fraflyttet og forfallent hus fortalte meg at det var der jeg var. Det var ikke mange andre vandrere å se, faktisk ingen.

 

Etter en stund ble jeg oppmerksom på noe jeg syntes var rart. Det var hengt opp klær i trærne. Først så jeg undertøy, BH'er og truser, siden bukser og jakker, ja, alt mulig. Disse klærne fulgte meg et langt stykke, sluttet så for en stund, før jeg etter noen kilometer så dem igjen. Jeg aner ikke hva disse klærne skulle bety!

Kanskje var det kunst.

Jeg var forberedt på tunnelen, hadde lest om den på forhånd. En gammel togtunnel som jeg skulle gå gjennom. Den var ikke veldig lang, den var heller ikke helt mørk, og jeg kunne hele tiden se lyset på andre enden av den. Jeg har angst for tunneler når jeg kjører bil selv. Ikke når jeg sitter på. Ikke om jeg går. Nå fikk jeg det faktisk. Det virket rått og skummelt inni der. Det dryppet fra taket, jeg tråkket i store sølepytter og vanndammer. Jeg angret at jeg ikke hadde satt lommelykt-appen på før jeg gikk inn, kunne ikke stoppe å gå nå, angsten kunne ta overhånd om jeg ikke lenger hørte mine egne skritt, men bare drypping fra taket.

 

Jeg begynte å synge. "Fløy en liten blåfugl" dukket opp fra ingensteds, aner ikke hvorfor det ble akkurat den sangen, den bare kom, og den virket. Sangen holdt angsten unna. Da jeg kom ut av tunnelen møtte jeg en turgruppe på 3-4 spanske menn. De hilste blidt.

 

Vil gjerne legge til at jeg ikke ønsker å skremme noen. Jeg har ikke hørt at andre har problemer i den tunellen, det er nok bare meg.

Ha lommelykt klar, så går det fint!

 

I Modubar de la Emparedada satte jeg meg på en mur og spiste nisten min. Det regnet ikke, men tunge skyer hang over himmelen og truet med å slippe nedbør når som helst. På slutten av dagen var landskapet spesielt vakkert, med lappemønster av brun og gul åkermark.

 

Som det alltid gjør under en vandring i Spania, dukket det også denne gangen opp noen hyggelige folk. En dame i Walled Modubar fulgte meg et langt stykke for å vise veien, og en jente på en bar i Modubar de la Cuesta lånte meg telefonen sin da batteriet i min var flatt. Jeg trengte å ringe mannen min som ventet lenger fremme med bil.

Pga. nylig gjennomgått sykdom og tøff behandling klarte han ikke å gå like langt som jeg, men han gikk likevel på sin måte, med bilen som et fra- og til- punkt.

 

Det var en time igjen til San Cibrian, der jeg skulle stoppe for dagen.Hadde relativt hyppig kontakt på telefon med mannen. Jeg er aldri redd når jeg vandrer alene i Spania, så det var ikke derfor; det var mest for gøy at vi testet ut en app kalt bsafe. Om jeg skulle gå feil eller rote meg bort var det bare å sende ham posisjonen min. Det var antageligvis denne appen som stjal alt jeg hadde av batteri fra telefonen. Samt mye billedtagning.

 

I Cibrian var det ikke et menneske å se.

 

Denne første dagen gikk jeg i underkant av 18 km.

På flat vei vandrer de fleste rundt 4 km i timen.

 

VANDREDAG 2

Vi hadde base i Burgos, en vakker by med 170.000 innbyggere, og dagen etter ble jeg kjørt tilbake til San Cibrian.

Doña Jimena, restaurante og bar, var åpen. En kar satt innenfor. Jeg ba om stempel. Dette stedet hadde jeg mailet til om overnatting uten å få svar. Hadde tenkt å bemerke det, men da telefonen ringte mens jeg stod der og han tok den, vinket jeg bare adjø og gikk.

 

Det er ikke akkurat flust med overnattingssteder langs Camino de san Olav. Ett hver andre mil, og bare ett på hvert sted.

I Covurribias er det mange. Min opprinnelige plan var å gå Camino de san Olav alene, men ettersom jeg ikke fikk svar om overnatting kunne det ikke bli sånn. Mannen min måtte bli med!

 

 

Åker- og landbruksland. Enger fulle av gule blomster. Disse tror jeg heter canola. Det lages rapsolje av dem. Fint landskap, gult og brunt igjen, siden mer grønt og gult. Jeg gikk i regn, opplett og sol. Det blåste og var ganske kaldt.

 

Det første stedet jeg passerte var Ausines, uten at jeg var inne i selve landsbyen. Klokken 12.30 nådde jeg Revilla del Campo, tidligere enn ventet. Halvparten av dagens distanse var allerede gått.

Ved å gå over en bro kom jeg til den andre delen av landsbyen, som jeg fant mer koselig enn den på første siden av broen. Traff noen vennlige menn der, som mer enn gjerne pekte ut riktig retning for meg. Jeg gikk mot baren for å få stempel, den var helt uten mennesker, men en av mennene fulgte straks etter.

 

Han spurte om jeg gikk san Olav eller el Cid. Med en hyggelig bemerkning stemplet han passet.

Det går mange turstier og pilegrimsveier i området, bla. Camino el Cid og Camino de la Lama, sistnevnte starter i Alicante. Også den caminoen går innom Covurrubias, som er mitt mål.

 

Da jeg gikk videre og tok bilde av nok en gul aker med Instagram viste appen at det var overskyet og 9 grader pluss. Jeg gikk i ensomhet som vandrer hele dagen.

 

Siden gikk jeg gjennom et sted kalt Quintanalara, et lite sted der det lå minst 3 hunder på bakken og kikket på meg (er utrygg på store hunder). Den ene reiste seg så vidt før den heldigvis mistet interessen. Så bar det over en liten høyde, deretter en god stund gjennom skog. Nådde Cecar Cubillo klokken 15, igjen før forventet. Her avsluttet jeg dagens vandring.

 

Det er ikke alltid jeg får de oppgitte distansene til å stemme, i forhold til tiden jeg bruker på veien. Bøkene og veiens webside forteller at det skulle være 21 km i dag, og selv om jeg vet at alt er cirkadistanser, så hadde jeg bare gått i 4, 5 timer.

 

Det kan være kjekt å få stempel i passet etter endt dag. Jeg spurte en mann, først, han så ut som en eldre bonde. Ingenting var åpent, det fantes heller ingen bar, sa han. En dame sluttet seg til oss, også hun eldre, hun bekreftet det mannen hadde sagt.

Det skulle være et overnattingssted her, visste jeg, men antagelig var det ingen gjester der nå.

Jeg hadde både ringt dit (ingen tok telefonen) og sendt e-post, da jeg etter mange dager fikk svar hadde jeg allerede endret planer pga manglende svar også i San Cibrian. Vi s k u l l e være to på denne reisen!

 

En stund lurte jeg på å fortsette 3 km til, for å forkorte morgendagen. Uten at jeg hadde spurt fulgte den eldre damen meg for å vise hvor jeg skulle gå. Det gikk på spansk, og jeg skjønte nok ikke alt.

 

Idet vi kom ut på en ny vei var det to halvstore hunder der, de bjeffet mot meg.

Vale, vale, sa damen til hundene.

Mannen min kom akkurat kjørende, og da lot jeg nok være nok, jeg trengte ikke å gå mer den dagen.

Damen forsvant etter å ha pekt ut retningen.

 

Da vi skulle kjøre spontanreagerte hundene. De bjeffet vilt. De sprintet etter bilen. De løp ved siden av bilen. De løp foran bilen. De oppførte seg som gale. Da vi endelig kunne skyte fart fordi det var klar bane, gjorde de det samme. Som prosjektiler. Men vi klarte å kjøre fra dem. De likte nok ikke biler. En dag blir de kan hende overkjørt.

 

VANDREDAG 3

Pga de «gale» hundene ble jeg satt av noen hundre meter etter Cecar Cubillo, eller Cubillo del Cesar som det står på skiltet når man kommer inn i landsbyen. Kjært barn har mange navn. Det gjorde ikke så mye, ettersom det bare var en strak vei med asfalt og grønne marker på hver side og ikke særlig annet å se akkurat her.

 

Det regnet kraftig da jeg startet å gå, så i dag var det ingen bønn; på med fullt regntøysett. Først på slutten av dagen ble det opplett, og så vidt litt sol.

 

Etter en halvtime kom jeg til Cubillejo de Lara. Det var en gammel, flott kirke der. Gikk på vei, med asfalt. Nok en hund bjeffet mot meg da jeg kom. Jeg lot som jeg ikke så den, mens jeg kjente på en solid følelse av hvor lite glad jeg er i å bli bjeffet på.

Snart fant den muligens ut at jeg ikke var noen trussel, og bestemte seg for å være en følgesvenn isteden. Den gikk foran meg i over en halv time. Om jeg stoppet for å ta bilde stoppet den også. Mens den ventet snudde den seg og så etter meg, som om den lurte på om jeg ikke kom snart. Innimellom så jeg den ikke, og jeg trodde den var vekk, men plutselig var hunden der igjen.

 

Det tok en halvtime å nå Quinbanilla de Viñjas. Der forsvant hunden. Den gikk vel hjem igjen.

Før byen stod det et stort skilt som fortalte om Camino de san Olav, en del av det hadde til og med norsk tekst.

 

Da jeg kom inn i landsbyen spurte jeg noen etter en bar. «Under reparasjon!», var svaret. Ikke alltid like lett å få tak i stempel!

Jeg gikk videre, på sti, på asfaltvei, og på grusvei. Skilt fortalte at det var dinosaurusspor i nærheten, og etter en stund kom jeg til en innhegning der det var bevarte forsteinede dinosaurusspor.

 

I Mambrillas de Lara var det ikke et menneske å se, og ingen bar heller.

Ved utkanten av byen lød det stemmer inne fra en garasje. Jeg ropte inn, og tre menn, sånn litt merkelige av utseende, jeg fikk assosiasjoner til hillbillies, kom ut.

Jeg måtte forhøre meg om at jeg var på rett vei, pilene var borte.

Så fant jeg en benk og spiste litt av nisten min, en energisjokolade og litt nøtter, før det gikk gjennom skog, og oppover, oppover … temmelig bratt.

 

Nok en pussig sak med trær …

Denne gangen var det plakater. På de uten tvil veldig gamle trærne jeg passerte i denne skogen hang det plakater på de brede stammene. Av gamle mennesker. Ingen forklaring, bare plakater, av utelukkende eldre personer, både menn og kvinner.

Jeg tenkte at det kanskje var gjort av miljøaktivister, som ville at disse trærne skulle vernes, men hva vet jeg. De hadde i hvert fall gjort grundig arbeid, plakatene fulgte meg lenge.

 

Til slutt nådde jeg toppen. Her var det nesten ikke trær. Jeg hadde gått oppover i 1 time.

Jeg hadde nå gått over det som heter Las Mamblas.

Sikkert gitt navn av en mann, tenkte jeg da jeg først hørte hva navnet betydde, nemlig "Kvinnebrystene".

Men på avstand kan man faktisk forstå at de blir kalt nettopp det, fjellet ligner virkelig på kvinnebryst!

Jeg passerte også Valle los Lobos, Ulvenes dal.

 

Så tok stien meg gjennom nok en skog. Det var flatt. Ett sted traff jeg en gjeter, med en stor flokk sauer. (Hvorfor bruker de ikke gjetere i Norge? tenkte jeg som så mange ganger før). Gjeteren hilste tilbake og smilte mot meg med tannløs munn da jeg sa «god dag».

 

Hadde jeg gått opp, skulle jeg selvsagt ned igjen. Det var ganske bratt, og nedstigningen varte en god stund. På slutten var det fryktelig steinete.

 

Jeg syntes egentlig at det tok en liten evighet før jeg skjønte at jeg snart ville se kapellet. Nede på flaten passerte jeg åkerlandsskap før jeg rundet en sving, - og der!

 

Der fikk jeg øye på kapellet som lå borte i skogen!

Jeg var fremme ved et hellig mål.

Det hellige målet er ikke byen Covarrubias, som ligger 2 km unna.

 

Det er kapellet som er det egentlige målet for en pilegrim.

(Selv om det for meg kanskje var Covarrubias)

 

 

Det første jeg tenkte var at dette var den merkeligste kirken jeg noensinne hadde sett.

Laget av stålplater. Som ruster, og til dels hadde gjort det. Den hadde også en helt spesiell form. Siden fikk jeg vite at formen skulle forestille et kors, men det var ikke spesielt lett å se.

 

Litt spesielt å tenke på at kapellet ble bygget fordi en norsk prinsesse på 1200-tallet ønsket å få reist et kapell i Spania over Olav den Hellige. Byggverket var for en vikingkonge. Dørhåndtaket var formet som et sverd. Alt var nøye gjennomtenkt av av arkitektene. Jeg likte det!

 

Kapellet og middelalderbyen Covarrubias er vel verdt et besøk.

Likeledes vil jeg på det varmeste anbefale en vandring langs Camino de san Olav. Det er en vakker og rolig vei å gå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥

YouTube-videoer om du vil vite mer:

 

St Olavs kapell i Covarrubias

Tønsberg - Historien om Prinsesse Kristina

Prinsesse Kristina

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥