Kortversjon Finisterre

Camino de Finisterre - En vandring fra Santiago de Compostela til "Verdens ende"

mai 2016

 

Katedralens storslåtthet var dessverre gjemt fordi den var under restaurering. Pilegrimskontoret var ikke lett å finne. Jeg visste at det hadde flyttet, og det viste seg at det lå et godt stykke unna katedralen. Og der var det kø! Mange pilegrimer stod og ventet i varmen. Rødt kvikksølv på 23, vindstille og sol fra helt skyfri himmel. Ved inngangen stod en vakt, han spurte hver enkelt hva de skulle, og ba om å få se pilegrimspass så vel som vanlige pass. Hos noen sjekket han også sekkene. Sikkerhet også her! Sånn var det ikke sist jeg var her.

Det ble min tur. Da jeg sa at jeg ville vite litt om Finisterre, få pilegrimspass og kart og sånn, ba han meg vente. Jeg fikk ikke gå inn som de andre. De skulle nok få kontrollert pilegrimspassene før de fikk utlevert sin compostela. Jeg tenkte på da jeg selv kom hit og fikk mitt compostela, i 2009.

Snart stod jeg med pilegrimspass for Finisterre i hånden, stemplet Santiago 17. mai 2016 (fantastisk dato!). Jeg ble også utstyrt med et enkelt kart over veien mot Finisterre.

Mannen min og jeg begynte å lete opp veien umiddelbart. Måtte spørre flere ganger, og selv om vi valgte folk som så ut til å være lokale var det ikke alle som visste. Etter å ha gått en stund kom vi til en liten park, og fant det første merket. Jeg var på vei …! Hadde jo allerede gått rundt 20 min. av veien mot Finisterre, fra katedralen og hit!

 

FØRSTE VANDREDAG

Det var bare jeg som skulle vandre mot Finisterre, mannen min hadde nylig vært syk og måtte nøye seg med å være sjåfør til leiebilen vi hadde. Vi kjørte til startsted, der vi hadde gått til i går. Var spent på pilene, men det viste seg å være lite å bekymre seg for. Veien mot Finisterre var meget godt merket.

Gikk gjennom ulikt landskap: Først på skogsveier med herlig duft av eukalyptus og andre vekster. Nydelig! Tenk om man kunne feste den vidunderlige duften av eukalyptusskog til noe, og oppbevare den sammen med bildene ...

Men det var ikke bare eukalyptus i den skogen. Rundt meg vokste blant annet eik, eføy, gule blomster og busker som jeg ikke kjenner navnet på, kristtorn, furu og tuja. Veien gikk på asfalt, og på begynnelsen da jeg fortsatt kunne se katedralen i Santiago gjennom boligområder.

Et sted var det satt opp et telt, og en lapp om donasjon. Et annet sted stod det "Kærlighed" skrevet med tusj på en milestein, dansker hadde gått her før meg. Det var ikke ofte jeg så dyr, men denne første dagen på veien mot Finisterre så jeg to kaniner forsvinne inn i skogen da jeg nærmet meg. Traff ikke mange mennesker heller, først, men da jeg stoppet i en bar i Ventosa, - jeg måtte faktisk spørre barkeeperen hvor jeg var …., satt det mange pilegrimer der.

 

Det var begynt å regne, så vidt følbart yr, som lett prikking mot huden, så svak at jeg ikke ble våt, så mild at jeg lurte på om det var i meg det prikket, helt lett, lett muskregn. De andre tok på seg poncho, men jeg hadde ikke regnet med regn, og hadde bare en jakke som var lett vannavstøtende og bra for vind. Derfra gikk det nedover, ganske lenge, på asfaltvei. Foran meg gikk to spanske par som jeg misunte regnponchoene til.

Vel nede var jeg kommet til et nytt sted, Augapesada, ny bar der, fylt opp med pilegrimer, der nesten alle satt og glodde ned i en mobilskjerm. Ingen glante spesielt mye på mobilene sine sist jeg gikk, i 2012. Ting forandrer seg fort.

Etter å ha gått ned må man opp. Det bar oppover i cirka ¾ time, fortsatt i muskregn, siden mer, og jeg hadde som sagt ikke regntøy. Men det var ikke kaldt. Da jeg kom på toppen, der det heter Alto do Mar de Ovellas, hadde det gitt seg. Jeg fikk lyst på mat og en liten pause, men det var ingen steder å sitte ned. Jeg går litt til, tenkte jeg, og der!, der dukket det opp en liten rasteplass, med vann til og med (det stod ikke noe om det var drikkbart), og et bord med steinbenker. Spiste litt av nisten min mens jeg sendte en varm tanke til caminoen som så ofte sørger for ting akkurat når du trenger det mest.

Gikk videre og kom til forskjellige småsteder, nå på asfalt: Carballo, Trasmonte, Burgoeiros, steder så små at man nesten ikke la merke til at de var et sted! Jeg så mannen min komme mot meg. Sammen gikk vi til A Ponte Mareira, en elv og en gammel bro gjorde at stedet fremstod som idyllisk og vakkert. Han gikk tilbake til bilen, jeg fortsatte på veien.

Kom i snakk med to tyskere, et par, de fortalte at de hadde kommet til Santiago fra Camino Primitivo. Snakket så vidt til en annen tysk dame, eller egentlig bare hvor vi var fra og et "Buen Camino". Det var jeg som snakket, hun hadde ikke lyst.

Man leser folk ganske fort på caminoen, tror jeg.

Det bar videre mot Negreira, forbi blomsterenger og eføy. Derfra kjørte vi tilbake til hotellet i Santiago. Å bo på ett sted flere netter etter hverandre syns vi gir mer ro.

 

ANDRE VANDREDAG

Dro fra hotellet, denne gang for godt. I dag hopper jeg rett og slett over en distanse på rundt 2 mil. Det er for langt for de fleste å gå om man vil bo på pensjonater (herberger ligger tettere), så det er visst ikke uvanlig å gjøre dette, men de andre har jo ikke bil da … Jeg kunne ha gått i 5 dager istedenfor 4, men tenker på mannen min også.

Jeg vil helst kjøre gjennom stedene jeg ikke går, så jeg i det minste får sett hva jeg går glipp av, men det er ikke alltid GPS-en vil det samme som oss. Det er også ganske ofte at pilegrimene går en annen vei enn der bilveien går. Vi kjørte først til Negreira, der jeg stoppet i går. Passerte Zas og A Pena, disse stedene så vi så vidt. De var så små. Kjørte også forbi Vilaserio, kun noen få hus der. Vi så pilegrimene innimellom. De gikk i skrånende terreng, gjennom skog, der vi ikke kom til med bil.

Jeg ble sluppet av i Cornado. En bonde hilste "Hola". Da jeg begynte å gå, var det bak en flokk kuer og en meget bråkete traktor som spydde ut dieselrøyk rett i fjeset på meg. Lenger fremme stod en dame og tok imot kyrne, for så å lede dem ut på et jorde.

I dag gikk jeg mye gjennom jordbruksland. Åkere, grønn mark, flere steder traff jeg store bølinger med kuer. Gikk forbi flere fjøs med kyr i, de glodde nysgjerrig på meg med store, brune øyne. I ett fjøs så forholdene forferdelige ut, det stinket, og så ikke ut som det hadde vært rengjort på lang tid. Jeg skyndte meg videre. Det regnet litt, så det ble av og på med regnjakken, som jeg i dag hadde husket å ta med. Jeg kjente på møkkalukt det meste av tiden, men den lukten er egentlig god. Det var også mye av den duften jeg har blitt så glad i; eukalyptus. Man kjenner lite til duften av disse trærne i solskinn og tørt vær, det er regnet eller morgendugget som driver duften frem.

 

Etter hvert var det folk som passerte meg, en ung mann med et blidt «Good morning»!, en annen ung gutt som smilte idet han gikk forbi. Like før As Maroñas gikk jeg på asfaltvei uten fortau med fartsgrense 90, det føk stadig biler forbi. Jeg så en mann et stykke bak meg, da jeg tok av fra hovedveien fordi noen som kom forbi i bil sa at jeg skulle, så jeg ikke mer til ham på en stund. Inne på den nye veien fikk jeg øye på en pilegrim som vandret ufortrødent av gårde på helt feil vei. Jeg fikk ropt ham tilbake. «Santiago»! ropte han. Det var likevel feil vei. Han sa noe om at det ikke var like lett å følge pilene tilbake. Han takket for hjelpen og fortsatte på veien jeg kom fra, den som gikk mot Santiago. Jeg fortsatte mot Finisterre.

 

I Maroñas stakk jeg innom en bar og fikk stempel, og bestilte en juice. En helt ukjent mann så på meg og sa han hadde vært bekymret for meg! Vel, jeg skjønte egentlig fort at det var han som hadde gått bak meg like før jeg tok av fra bilveien. Mannen var i 70-årene og kom fra Chicago. Han bifalte Jan Erik og meg, mente det var en grei måte å gjøre caminoen på, med meg gående og Jan Erik i bil fordi han pga sykdom ikke kunne klare å gå så langt som jeg gjorde.

Etterpå møtte jeg motbakker, men ikke bare. Forbi Vilar do Castro, som ikke var å se, bare skiltet til. I går var det en pilegrim som spurte mannen min hvor hun var … I dag spurte jeg en ung gutt som var fra Litauen hvor vi befant oss. Han visste ikke mer enn meg. Stedene er så små at de «forsvinner» fordi de kun består av noen hus og har ikke engang bar, følger man med på kartet kan man plutselig oppleve at man befinner seg noen stedsnavn fram.

Etter å ha gått nedover en stund fikk jeg øye på en innsjø. Passerte Abeleiros, uten nok en gang; å egentlig se stedet.

I Ponte Olveiroa hadde de "Menu del Dia" på et herberge. Ikke så mye å velge mellom, men maten var god. Fikk en fransk omelett (sånn som vi lager den i Norge, og ikke med poteter som de bruker i Spania). Vi spiste begge "pork" til hovedrett, den var god og saftig. Som så mange ganger ellers tok vi is til dessert. Ikke noe å si på prisen; menu del dia, altså 3 retters, til €8. Det var fortsatt 2 km igjen til Olveiroa, og de kilometerne ville jeg gå. Det var et fint lite sted! I dag gikk jeg vel 18 km, det samme som i går.

 

TREDJE VANDREDAG

Kjørte rett til Hospital, og skippet de 5 km som gikk slakt opp fra Olveiroa. I Hospital var et pilegrimssenter, det var ikke åpent. Begynte å gå langs asfaltvei, og kom snart til en bar hvor det satt 3 mannlige pilegrimer utenfor. De hilste. Noen hester stod bundet like bortenfor. Gikk inn for å få stempel, noen asiatisk utseende folk satt og tok seg noe å drikke. Barjenten spurte om jeg skulle ha noe, samtidig som hun opplyste om at det ville være 15 km til neste bar. Jeg sa jeg hadde det jeg trengte i sekken.

Da jeg gikk ble jeg snart nådd igjen av 3 spanjoler i 40-årene, det var de samme som hadde sittet utenfor baren jeg forlot for litt siden. Vi hadde ikke gått langt før veien delte seg. Ett skilt viste mot Finisterre, ett annet mot Muxia. De ba meg ta bilde av dem ved skiltet, etterpå gjorde de det samme for meg. Så gikk veien på flotte skogsveier, med steingjerder på hver side. Mange ulike trær. Det kom noen ridende. Jeg gjenkjente de tre rytterne fra baren, der hestene hadde stått utenfor.

 

Vet ikke hvor Marco de Couto var, eller Cuceiro da Amada, eller kanskje var det disse stedene jeg så på avstand. Gikk gjennom mye fjellandskap med gule blomster og busker. Det var flott! Landskapet minnet meg om Irland. Stort sett opplett og overskyet i dag. Fra der omkring som det måtte hete Cuceiro ifølge kartet gikk det ganske så bratt ned, på grusvei, mot Cee og havet. Hadde følge med en dame med en rød ryggsekk i dag. Ved en gammel kirke så det ut som hun ba. Jeg gikk ikke nærmere. En gartner jobbet med noe.

Da jeg kom til Cee, en ganske stor by, gikk jeg innom et herberge, og fikk stempel. Gikk så mot Corcubion, der vi skulle overnatte. På veien passerte jeg to gamle gubber som satt på en mur, den ene stoppet meg. Han spurte om forskjellig, blant annet om jeg var tysk, et spørsmål jeg ofte får når jeg er i Spania. Gubben fortalte at han kunne fransk, men det kan jo ikke jeg. Den andre snakket ikke. Da jeg litt famlende forklarte på spansk at "mi marido" ventet lenger fremme, og at jeg gikk mens han kjørte bil, nikket begge ivrig som tegn på at de forstod, og småhumret. Et koselig, lite møte!

Corcubion er en koselig liten by som ligger i ett med Cee, og jeg fant den en liten tanke mer tiltalende enn først nevnte. Noe som var typisk for stedet, eller de to byene, var at veldig mange av husene hadde små det vi på norsk kanskje ville kalle sommerstuer, med smårutete vinduer. Det så litt dutch ut.

Når vi satt og spiste kom vi i snakk med en skotsk dame som også var hospitaliero på ulike herberger i omegnen. Hun hadde gått caminoen mange ganger. Hun bemerket at før kom det mange brasilianere, nå var det Sør-Korea som dominerte. Jo. Det stemte, jeg hadde observert det samme selv.

 

FJERDE OG SISTE VANDREDAG

Starten gikk fra plazaen borte i sentrum av Corcubion rundt klokken 10. Det regnet igjen. Først gikk jeg i bakker, og alle bakker var tunge i dag! Men det var vakkert landskap der på begynnelsen, med mye vegitasjon. Passerte små steder kalt Vilar og Amarelo, som liksom ikke bestod av noe. Eukalyptusen duftet sterkt pga det fuktige været, og jeg dro den inn mens jeg nøt den. Innom en bar i Sardiñeiro og fikk stempel, mye asfalt og råkjørere før dette, det virket i hvert fall sånn for meg som var en gående på vei uten fortau. I baren stod en gjeng med det jeg tror var spanske "helgepilegimer". Det var asfalt et lite stykke til, og slakk oppoverbakke, likevel kjentes det tungt uten at jeg helt skjønte hvorfor. Kom med ett på at det kjentes nøyaktig likedan siste vandringsdag da jeg gikk til Santiago!

Men snart ble det bedre. Jeg gikk på smale grusveier/kjerreveier i flatt terreng med mur på sidene, og furuskog. Og det regnet! Kom til et utsiktspunkt mot Fisterra, deretter fulgte jeg bilvei et stykke, før det gikk sti ned mot Langosteira beach. Stranden varte flere kilometer. Tok en liten pause på en bar/kafe.

Da jeg kom ut fra baren igjen var det rene folkevandringen. En strøm av spanjoler i alle aldre hadde tydeligvis lagt helgen hit. Kom etter hvert inn i det som jeg skjønte måtte være gamlebyen. Lurte på veien, spurte en mann utenfor et herberge. Han pekte og forklarte, spurte om jeg ville ut til fyret med det samme. Jeg sa ja, men da jeg forstod at jeg kunne få Finisterre-compostelaet like nede i gaten, nå, uten å ha gått helt ut, ville jeg heller det.

 

Vi tok bilen ut til fyret. Det var det jammen mange andre som gjorde også! Her var turister og pilegrimer om hverandre. Vi så flere pilegrimer som vandret utover da vi kjørte. Det hadde nok jeg også gjort om jeg hadde vært her alene. Nå bestemte jeg at det egentlig ikke var helt nødvendig. På Cabo Finisterre så vi noen pilegrimer som brente bål, også i 2016. Det er en gammel tradisjon at etter Santiago går man ut mot havet, til "Verdens ende". Man brenner sine støvler, sin stav og sin sekk og blir født på ny. Noen pilegrimer tok farvel med hverandre, og gråt. Vi fant støvelen i bronse, et ofte brukt foto når Finisterre nevnes eller fortelles om i bøker. På milesteinen stod det 0,00 km. Ja, herfra er det ingen km igjen!

 

MUXIA

Mange pilegrimer går også til Muxia, enten før eller etter at de går til Finisterre. Dit ville vi også. Costa da Morte («Dødskysten») strekker seg fra Finisterre og videre over store deler av Galicia. Den kalles det pga alle forlisene her gjennom tidene. I Muxia kom vi igjen til havet, og til en kirke, Santuario Da Virxeda Barca, målet for pilegrimene som går til Muxia. Muxia var som Fisterra en trivelig by.

 

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥