En annerledes pilegrimsreise (Camino de Finisterre) 2016

En annerledes pilegrimsreise, mai 2016

(To "bilegrimer" på veien i Spania. Siden vandring mot Finisterre)

Kortversjon uten bilder om du kun vil lese om Camino de Finisterre

 

Jeg er tilbake i Astorga, et kjent sted langs pilegrimsveien. Mange starter sin vandring mot Santiago de Compostela herfra. Jeg kjenner hvor rart det er å være her igjen, og samtidig være blitt bilegrim, en pilegrim som tar seg frem med bil, en som ser alt utenfra. Men ikke bare.

 

Jeg har nettopp gått Camino de san Olav, om noen dager går jeg en annen camino. Vi har kjørt fra Barcelona til Burgos, mannen min og jeg, og nå nettopp fra Burgos og hit til Astorga.

 

Da jeg like etter Burgos så en gjeng med stor oppakning og staver mens vi kjørte ble jeg faktisk litt rørt. Jeg kjente ikke en eneste en av dem, men det var gamle venner jeg så! Sånn kjennes det ofte å gå langs denne veien. Og jeg vet hvor mye de sliter.

 

Camino de san Olav er en kort vei på rundt 6 mil som starter i Burgos og ender i Covarrubias. Ved middelalderbyen Covarrubias er det reist et kapell over Olav den Hellige, etter ønske fra en norsk prinsesse som dro til Spania og giftet seg med en spansk prins på 1200-tallet. Etter Covarrubias dro vi til Santo Domingo de Silos og hørte på de kjente munkene i klosteret sin vespersang. De har spilt inn CD av sin viktorianske sang. Mange pilegrimer tar en avstikker til både Covarrubias og til Silos når de kommer til Burgos.

For meg var to årelange drømmer blitt sann.

 

På veien nordvestover har vi, der det har vært mulig, fulgt den samme veien som pilegrimene går. Vi har holdt oss mest mulig unna motorvei, og heller valgt å kjøre N120. Store deler av den veien har jeg gått, har også skrevet en kort tekst utgitt i bokform om den veien. Det er en mye roligere vei enn motorveien, og den har ikke bompenger.

 

Vi har sett veldig mange pilegrimer når vi har kjørt. Mang en gang var vi imponert over hvor mange de var! Jeg ba Jan Erik om å fløyte på dem mens jeg selv ropte «Buen camino» ut av bilvinduet. Tror de satte pris på det. Det gjorde i hvert fall jeg når jeg gikk der og folk hilste meg sånn!

 

Mens vi kjørte så vi valmuer, og de vidunderligste blomsterenger.

 

Det var så mange kjente pilegrimssteder der jeg kunne valgt at vi skulle ta pause på veien! Det ble vanskelig å velge.

 

Vi stoppet i Carrion de los Condes. Et skilt viste at det derfra var 40 mil til Santiago. Da vi spaserte gjennom hovedgaten ga det minner, enkelte av dem i detalj, som at den og den baren hadde vært full av eldre menn da jeg skulle ut og spise om kvelden som alene kvinne. Men jeg merket godt at minnene var gamle, at de ikke gjorde så mye med meg lenger, at de på en måte hadde gått fra å være i klare farger til å nå være i diffuse gråtoner. Det var for lenge siden. 8 år er lang tid, spesielt med tanke på at jeg oppholdte meg her kun en eneste ettermiddag og natt.

 

Neste sted vi stoppet gjorde litt mer med meg.

«Jakten på Caecar». Jeg har en påbegynt novelle som heter det. Arbeidstittel. Den har aldri blitt gjort ferdig, og jeg vet ikke om den noen gang blir det. Shirley Maclaine skrev om dette stedet i boken sin kalt «Camino». Hun skrev om Caecar.

Det er en helt strak vei å gå før man kommer inn til Calzadilla de la Cueza, og det er 16 km dit fra forrige landsby, ingen tettsteder imellom. Selve landsbyen består kun av noen få hus og en liten kirke. Ingen buss gikk til og fra stedet da jeg var der sist.

På pensjonatet der jeg overnattet i Calzadilla gikk vi nå inn og kjøpte en is.

Jeg husket alt som om det skulle vært i går, i alle fall nesten!

Det lille rommet der vi pilegrimer satt og tok en forfriskning, i regntøy og ponchoer, det striregnet da jeg kom til stedet. Hotellrommene ovenpå, som nedenfra godt kunne se ut som de var tatt rett ut fra en gammel cowboyfilm, eller kanskje til og med fra et gledeshus. Jeg husket hvilket rom jeg bodde på, kunne peke det ut nedenfra, for Jan Erik. Baren jeg senere gikk ned til om kvelden for å treffe andre pilegrimer. Bartenderen var skiftet ut siden sist, noe annet hadde jeg heller ikke ventet. Han var ung han som stod der sist, husket jeg. Det var en eldre kar som var her nå.

Men han som satt bak en liten skranke i det store rommet rett over baren, han kjente jeg. Den mannen husket jeg fra sist.

Jeg lurte på det da, i 2008, om den mannen var Caecar. Jeg kunne ikke spørre. Gitt hva Maclaine fortalte i boken «Camino», kunne jeg ikke det.

Nå visste jeg at dette ikke kunne være noen annen enn Caecar. Han var der i 2008, og han var der nå. Det var en bekreftelse. Han drev hotellet. Han var innehaver da som nå. Litt eldre, men jeg kjente ham. Jeg kjente ham. Jakten var over :)

Da vi gikk derfra og ut til bilen funderte jeg på om jeg skulle få det at vi kom dit nå plassert inn i novellen min på en eller annen måte.

 

Vi var så vidt i Sahagun, men stoppet ikke. Kjørte fortsatt langs N120.

 

I Hospital de Orbigo hadde jeg lyst til å vise mannen min den gamle og vakre broen som deler det lille stedet i to.

Det var litt rart da vi nærmet oss; jeg husket at det langs bilveien, der også pilegrimene gikk, hadde stått et skilt om hvor langt det var igjen til Santiago! Skiltet stod der ennå det. Det var 30 mil igjen.

 

Det er forresten også ganske rart å komme inn til stedene fra en helt annen kant enn man gjør det som gående. Jeg ser at landsbyene ofte er langt større enn jeg husker dem. Jeg har ikke sett alt. Jeg har sjelden sett hele landsbyen. Jeg strøk bare forbi. Langs den veien som merket med piler og kamskjell ledet meg gjennom byen. Pilegrimsveien.

 

Den romerske broen som er 204 meter lang og har 19 buer, Puente de Orbigo, så selvfølgelig ut akkurat som før. Hostalet der jeg bodde var under restaurering. Vi gikk inn, verten så like sur ut som han gjorde det i 2008, og så ut til å bry seg så lite om at han hadde fått gjester at vi gikk igjen. Heldigvis hadde de som jobbet med restaureringen fjernet det forferdelige skiltet fra taket som lyste opp natten med store, røde bokstaver, i ordet HOSTAL. Vi tok en kopp kaffe lenger nede i gaten. På et sted som så ut akkuat sånn som jeg husket det. Jeg spiste der sist.

 

Astorga. Jeg har vært her to ganger før. Fordi jeg avsluttet en reise her, og fortsatte igjen året etter.

Vi gikk forbi katedralen og Gaudis palass.

Jeg måtte lete etter «Tienda de peregrino». Butikken hadde flyttet noen meter lenger bort, og var blitt større. Bak disken stod en dame. Hun sa at «Pedro måtte bli hjemme i dag». Så synd. Pedro er en hyggelig mann. Som neppe husket meg, men jeg husket ham godt. Jeg snakket mye med ham da jeg bodde i Astorga i to netter i påvente av å dra hjem. Da jeg kom tilbake et halvt år senere og ville la datteren min hilse på ham fordi jeg fortsatte fra Astorga med henne, var han heller ikke tilstede. Jeg ba likevel damen bak disken hilse til ham fra en norsk dame som var innom butikken i 2008 og i 2009.

Vi gikk til rådhusplassen. Det var varmt i været og mange folk ute.

I ren lettsindighet bestilte jeg et glass hvitvin. Det var sommer. Det var sol. Det var 20 pluss.

 

Gjensynet med steder jeg hadde vært før var ikke ferdig.

Dagen etter peilet jeg inn Villafranca del Bierzo. Igjen hadde jeg noen jeg ville treffe.

Spurte en postmann på moped som holdt på å kjøre ut posten etter "Albergue de Jesus", eller «Jesus sitt herberge». Han pekte.

Jeg var der sist også,men ble med ett usikker på veien.

Jesus er en av personlighetene langs caminoen. Har sett ham nevnt både i bøker og i artikler hjemme. Jesus brenner for pilegrimssaken, og går for å være en hjelpsom mann. Han er dessuten healer. På herberget pleier han å sende rundt «ildvann» til pilegrimene sine. Dette gjøres på en sånn måte at alle får smake av samme drikken, og slik deles ildvannet av alle.

Heller ikke Jesus var der. Han var et ærend i O Cebreiro, fikk vi vite.

Litt skuffet gikk vi derfra.

 

Jeg fikk en tanke om at dette var siste sjanse, at jeg ikke skal tilbake.

At jeg kanskje ikke skal tilbake til pilegrimsveien i det hele tatt.

 

På veien til bilen passerte vi "Nådens port". Om syke eller slitne pilegrimer kom seg gjennom den, ville de likevel finne nåde og komme til Paradis, selv om de ikke klarte å gå helt fram til Santiago.

 

Vi dro videre. O Cebreiro stod for tur. Ikke for å se etter Jesus som var et ærende der, men fordi det er et spesielt og markant sted langs veien.

Jeg ville at Jan Erik skulle se stedet, som jeg også ønsket at han skulle se alle de andre stedene vi stakk innom.

I O Cebreiro har de noen helt spesielle steinhus med stråtak kalt pallozas.

Gikk til den lille steinkirken, det er liksom noe spesielt med den kirken, syns jeg. Nok en gang falt øynene mine på Maria-figuren med Jesusbarnet, hadde vel ikke trodd da jeg var der sist at jeg noen gang skulle se den igjen.

I kirken lå noen bibler utslått.

En av dem var på norsk!

De var der ikke sist. Vi tok noen bilder i kirken pluss noen andre steder før vi igjen satte oss i bilen og kjørte videre.

 

Nå navigerte vi mot Santiago. Da vi parkerte utenfor hotellet hadde vi kjørt nøyaktig 28 mil siden Astorga.

Merkelig: Da vi var i Burgos følte vi at vi var i Santiago, når vi var i Santiago trodde vi at vi var i Burgos …

De er ganske like de to gamlebyene.

Denne gangen ble vi snytt for katedralens storslåtthet fordi deler av den var gjemt under presenninger pga restaurering.

Jeg visste at pilegrimskontoret hadde flyttet, og det var ikke helt lett å finne. Spurte en ung, spansk jente, hun var snill og fulgte oss dit. Hun hadde nettopp kommet inn den dagen fra Ponferrada, fortalte hun.

Kontoret lå et godt stykke unna katedralen.

 

Og der var det kø! Mange pilegrimer stod og ventet. Og det var varmt! Rødt kvikksølv på 23, vindstille og sol fra helt skyfri himmel. Ved inngangen stod en vakt, han spurte hver enkelt hva de skulle, ba om å få se pilegrimspassene og vanlige pass. Hos noen sjekket han også sekkene.

Sikkerhet også her! Sånn var det ikke sist jeg var her.

Hadde de vært utsatt for kjedelige hendelser, eller var det bare i tilfelle de skjedde?

 

Det ble min tur. Da jeg sa at jeg ville vite litt om Finisterre, få pilegrimspass og kart og sånn, ba han meg vente. Vakten tok en telefon, igjen ble jeg bedt om å vente, og etter en god stund kom det en mann kledd i mørk dress gående (i den varmen …), bare for å snakke med meg. Jeg fikk ikke gå inn som de andre. De skulle nok snakke med noen bak en luke som ville kontrollere pilegrimspassene før de fikk utlevert sin compostela. Jeg tenkte på da jeg selv kom hit og fikk mitt compostela, i 2009.

Mannen i den mørke dressen forsvant, og jeg måtte vente igjen. Lenge. Omsider kom samme mann ut igjen, med pass stemplet Santiago 17. mai 2016 (fantastisk dato!). Han ga meg også et enkelt kart over veien mot Finisterre.

 

Vi begynte å lete opp veien umiddelbart. Ikke helt enkelt! Måtte spørre flere ganger, og selv om vi valgte folk som så ut til å være lokale var det ikke alle som visste. Etter å ha gått en stund kom vi til en liten park, og fant det første merket.

Jeg var på vei …!

Jeg hadde jo allerede gått rundt 20 min. av veien mot Finisterre!

 

FØRSTE VANDREDAG

Kjørte til startsted, der vi slapp veien i går. Var spent på pilene, men det viste seg å være lite å bekymre seg for. Veien mot Finisterre var meget godt merket.

 

Gikk gjennom ulikt landskap: Først på skogsveier med herlig duft av eukalyptus og andre vekster. Nydelig! Tenk om man kunne feste den vidunderlige duften av eukalyptusskog til noe, og oppbevare den sammen med bildene ...!

Men det var ikke bare eukalyptus i den skogen. Rundt meg vokste blant annet eik, eføy, gule blomster og busker, kristtorn, furu og tuja. Veien gikk på asfalt, og på begynnelsen da jeg fortsatt kunne se katedralen i Santiago gjennom boligområder.

 

Et sted var det satt opp et telt, og en lapp om donasjon. Et annet sted stod det "Kærlighed" skrevet med tusj på en milestein, dansker hadde gått her før meg. Det var ikke ofte jeg så dyr, men denne første dagen på veien mot Finisterre så jeg to kaniner forsvinne inn i skogen da jeg nærmet meg. Traff ikke mange mennesker heller, først, men da jeg stoppet i en bar i Ventosa, - jeg måtte faktisk spørre barkeeperen hvor jeg var …., satt det mange pilegrimer der.

 

Det var begynt å regne, så vidt følbart yr, som lett prikking mot huden, så svak at jeg ikke ble våt, så mild at jeg lurte på om det var i meg det prikket, helt lett, lett muskregn. De andre tok på seg poncho, men jeg hadde ikke regnet med regn, og hadde bare en jakke som var lett vannavstøtende og bra for vind. Derfra gikk det nedover, ganske lenge, på asfaltvei. Foran meg gikk to spanske par som jeg misunte regnponchoene til.

 

Vel nede var jeg kommet til et nytt sted, Augapesada, ny bar der, fylt opp med pilegrimer, der nesten alle satt og glodde ned i en mobilskjerm. Ingen glante spesielt mye på mobilene sine sist jeg gikk, i 2012. Ting forandrer seg fort.

Tok en Fanta, og gikk på do.

 

Etter å ha gått ned må man OPP. Det bar oppover i cirka ¾ time, fortsatt i muskregn, siden mer, og jeg hadde som sagt ikke regntøy. Men det var ikke kaldt. Da jeg kom på toppen, der det heter Alto do Mar de Ovellas, hadde det gitt seg. Jeg fikk lyst på mat og en liten pause, men det var ingen steder å sitte ned.

Jeg går litt til, tenkte jeg, og der!, der dukket det opp en liten rasteplass, med vann (det stod ikke noe om det var drikkbart), og et bord med steinbenker. Spiste litt av nisten min mens jeg sendte en varm tanke til caminoen som så ofte sørger for ting akkurat når du trenger det mest.

 

Gikk videre og kom til forskjellige småsteder, nå på asfalt: Carballo, Trasmonte, Burgoeiros, steder så små at man nesten ikke la merke til at de var et sted! Jeg så Jan Erik komme mot meg.

 

 

Sammen gikk vi til A Ponte Mareira, en elv og en gammel bro gjorde at stedet fremstod som idyllisk og vakkert. Han gikk tilbake til bilen, jeg fortsatte på veien.

 

Kom i snakk med to tyskere, et par, som fortalte at de hadde kommet til Santiago fra Camino Primitivo. Ganske snart forstod jeg at de ikke fikk med seg særlig mye av det jeg sa, de var for dårlige i engelsk. Snakket så vidt til en annen tysk dame, eller egentlig bare hvor vi var fra og et "Buen Camino". Det var jeg som snakket, hun hadde ikke lyst.

Man leser folk ganske fort på caminoen, tror jeg.

 

Det bar videre mot Negreira, forbi blomsterenger og eføy. Så stod Jan Erik der med bilen, og jeg hoppet inn, 1 km før jeg skulle. Vi spiste "Menu del dia" på en "comedor", i Negreira. Det ble så avgjort ett av de bedre måltidene. Handlet i en super like ved før vi kjørte tilbake til hotellet i Santiago. Å bo på ett sted flere netter etter hverandre gir mer ro.

Å, så godt det er å strekke seg ut på en seng etter endt vandring!

 

ANDRE VANDREDAG

Dro fra hotellet, denne gang for godt. Det ble litt rot av GPS-en da vi skulle finne der jeg skulle gå fra.

 

I dag fusker jeg!

Jeg hopper rett og slett over en distanse på rundt 2 mil.

I dag er det for lang distanse å gå for dem som vil bo på hotell (herberger kommer oftere), så det er visst ikke uvanlig å gjøre dette, men de andre har jo ikke bil da …

Jeg kunne ha gått i 5 dager istedenfor 4, men tenker på ham også. Planen var at han skulle finne et sted og sitte og tegne og male mens jeg gikk, men dette har det omtrent aldri vært vær til. Han går litt han også, selv om det ikke er like langt som jeg går. Og han kjører fremover, sjekker ut stedene jeg skal komme til, og møter meg av og til på veien når det passer sånn.

 

Jeg ville helst kjøre gjennom stedene jeg fusker vekk, så jeg i alle fall får sett hva jeg går glipp av, men det er ikke alltid GPS-en vil det samme som oss. Det er også ganske ofte at pilegrimene går en annen vei enn der bilveien går.

 

Vi kjørte til Negreira, der jeg stoppet i går. Passerte Zas og A Pena, vi så disse stedene så vidt. De var så små. Kjørte også forbi Vilaserio, kun noen få hus der. Vi så pilegrimene innimellom. De gikk i skrånende terreng, gjennom skog, der vi ikke kom til med bil.

 

Jeg ble sluppet av i Cornado. En bonde hilste hola, og så ikke ut som han tenkte noe spesielt om at en pilegrim ble sluppet ut av en bil. Han hadde vel sett det meste. Da jeg begynte å gå, oppover en slakk bakke, var det masse kuer og en meget bråkete traktor som spydde ut dieselrøyk rett i fjeset på meg. Sakte gikk jeg bak dem mens jeg sørget for å holde avstand. Lenger fremme stod en dame og tok imot kyrne, for så å lede dem ut på et jorde.

 

I dag gikk jeg mye gjennom jordbruksland. Åkere, grønn mark, flere steder traff jeg store bølinger med kuer. Gikk forbi flere fjøs med kyr i, de glodde nysgjerrig på meg med store, brune øyne. I ett fjøs så forholdene forferdelige ut, det stinket, og så ikke ut som det hadde vært rengjort på lang tid. Jeg skyndte meg videre.

 

Det regnet litt, så det ble av og på med regnjakken, som jeg i dag hadde husket å ta med. Jeg kjente på møkkalukt det meste av tiden, men den lukten er egentlig god. Det var også mye av den duften jeg har blitt så glad i; eukalyptus. Man kjenner lite til duften av disse i solskinn og tørt vær, det er regnet eller morgendugget som driver duften frem.

Etter hvert kom det folk som passerte meg, en ung mann med et blidt «Good morning»!, en annen ung gutt som smilte idet han gikk forbi. Jeg følte at formen min ikke var av den aller beste i dag, det kan variere ganske mye fra dag til dag det.

 

Like før As Maroñas gikk jeg på asfaltvei uten fortau med fartsgrense 90, det føk stadig biler forbi. Jeg så en mann et stykke bak meg, da jeg tok av fra hovedveien fordi noen som kom forbi i bil sa at jeg skulle, så jeg ikke mer til ham på en stund.

Inne på den nye veien fikk jeg øye på en pilegrim som vandret ufortrødent av gårde på helt feil vei. Jeg ropte og veivet, til slutt hørte han meg. «Santiago»! ropte han. Det var likevel feil vei. Han kom tilbake dit jeg stod og ventet. En eldre tysker. Han sa noe om at det ikke var like lett å følge pilene tilbake. Han takket for hjelpen og fortsatte på veien jeg kom fra, den som gikk mot Santiago. Jeg fortsatte mot Finisterre.

 

I Maroñas stakk jeg innom en bar og fikk stempel, og bestilte en juice.

En helt ukjent mann så på meg og sa han hadde vært bekymret for meg!

Men ... Jeg skjønte jo fort at det var han som hadde gått bak meg like før jeg tok av fra bilveien.

Han bemerket at jeg bare forsvant, så jeg forklarte hvor og hvorfor jeg hadde gått, og at den veien antagelig var lenger enn den han gikk som var rett frem langs bilveien, selv om det faktisk var veien jeg tok som hadde pilene og merkingen. Tryggere though.

Mannen var i 70-årene og hadde en tann som stod rett ut i overmunnen. Han var fra Chicago. Han bifalte Jan Erik og meg, mente det var en grei måte å gjøre caminoen på, med meg gående og Jan Erik i bil fordi han pga sykdom ikke kunne klare å gå så langt som jeg gjorde.

 

Etterpå møtte jeg motbakker. Forbi Vilar do Castro, som ikke var å se, bare skiltet til.

Tror vi er mange som er ganske desorientert på hvor vi befinner oss til enhver tid. I går var det en pilegrim som spurte Jan Erik hvor hun var … I dag spurte jeg en ung gutt som var fra Litauen hvor vi befant oss. Han visste ikke mer enn meg. Stedene er så små at de «forsvinner», de består kun av noen hus og har ikke engang bar, følger man med på kartet kan man plutselig oppleve at man befinner seg noen stedsnavn fram.

 

Gutten fra Litauen gikk sammen med en annen kar, da han hørte hvor jeg var fra opplyste han at den andre var fra Sverige.

Er du? spurte jeg på norsk.

Ja, svarte svensken, og sa ikke mer enn det.

Så gikk han videre med den litauiske og pratet med ham.

 

Etter å ha gått nedover en stund fikk jeg øye på det jeg senere fikk vite var en innsjø, og lurte på om det var havet. Måtte drite, og fant en åker. Passerte Abeleiros, uten nok en gang; å egentlig se stedet.

 

Da jeg nærmet meg Ponte Olveiroa kom mannen min, som i går og flere andre dager, gående imot meg. Sammen gikk vi inn i «byen». På et herberge hadde de «menu», eller kanskje det mer var et pilegrimssenter, vi gikk inn. Ikke så mye å velge mellom, men maten var god. Fikk en fransk omelett (sånn som vi lager den i Norge, og ikke med poteter som de bruker i Spania). Vi spiste begge "pork" til hovedrett, den var god og saftig. Som så mange ganger ellers tok vi is til dessert. Ikke noe å si på prisen, menu til €8.

 

Det var fortsatt 2 km igjen til Olveiroa, og de kilometerne ville jeg gå. Det var et fint lite sted!

 

I dag gikk jeg vel 18 km, det samme som i går.

Og var godt sliten.

 

TREDJE VANDREDAG

Også i dag ble det en del tull før vi fant frem. Mye veiarbeid, med nye rundkjøringer og veier som GPS-en ikke var oppdatert på. Rotet oss inn i en by kalt Noia (lett å huske!), ganske stor. Byen lå ved havet, så vakker ut og hadde et par broer.

 

Pga forsinkelser, og litt latskap …, fusket jeg aldri så lite i dag også. Kjørte rett til Hospital, og skippet de 5 km som gikk slakt opp fra Olveiroa. I Hospital var et pilegrimssenter, det var ikke åpent. Begynte å gå langs asfaltvei, og kom snart til en bar hvor det satt 3 mannlige pilegrimer utenfor. De hilste. Noen hester stod bundet like bortenfor.

 

Gikk inn for å få stempel, noen aseater satt og tok seg noe å drikke. Barjenten spurte om jeg skulle ha noe, jeg avslo. Hun opplyste om at det ville være 15 km til neste bar. Jeg sa jeg hadde det jeg trengte i sekken.

 

Da jeg gikk ble jeg snart nådd igjen av 3 spanjoler i 40-årene, det var de samme som hadde sittet utenfor baren jeg forlot for litt siden. Vi hadde ikke gått langt før veien delte seg. Ett skilt viste mot Finisterre, ett annet mot Muxia. De ba meg ta bilde av dem ved skiltet, mens de lo og pekte mot Finisterre. Etterpå gjorde de det samme for meg, mens også jeg lo og pekte mot Finisterre.

 

Så gikk veien på flotte skogsveier, med steingjerder på hver side. Mange ulike trær. Det kom noen ridende. Jeg gjenkjente de tre asiatiske rytterne fra baren, der hestene stod utenfor.

 

Vet ikke hvor Marco de Couto var, eller Cuceiro da Amada, eller kanskje var det disse stedene jeg så på avstand. Gikk gjennom mye fjellandskap med gule blomster og busker. Det var flott! Landskapet minnet meg om Irland. Stort sett opplett og overskyet i dag. Fra der omkring som det måtte hete Cuceiro ifølge kartet gikk det ganske så bratt ned, på grusvei, mot Cee og havet.

 

Hadde følge med en dame med en rød ryggsekk i dag, hun hilste så vidt det var. Ved en gammel kirke så det ut som hun ba. Jeg gikk ikke nærmere. En gartner jobbet med noe.

 

Da jeg kom til Cee, en ganske stor by, gikk jeg innom et herberge, og fikk stempel. Ble så vist riktig vei (ingen piler) mot Corcubion, der hotellet vårt skulle være. På veien passerte jeg to gamle gubber som satt på en mur, den ene stoppet meg. Han spurte om forskjellig, blant annet om jeg var tysk, et spørsmål jeg ofte får når jeg er i Spania. Gubben fortalte at han kunne fransk, men det kan jo ikke jeg. Den andre snakket ikke. Da jeg forklarte på noe famlende spansk at "mi marido" ventet lenger fremme, og at jeg gikk mens han kjørte bil, nikket begge ivrig som tegn på at de forstod, og småhumret. Et koselig, lite møte!

 

Jeg fulgte de gule, hva Jan Erik fulgte vet jeg ikke. Men vi fant hverandre til slutt, og så ble det jakt på mat.

Corcubion var en koselig liten by som lå i ett med Cee, og jeg fant den en tanke mer tiltalende enn førstnevnte. Noe som var typisk for stedet, eller de to byene, var at veldig mange av husene hadde små sommerstuer, med smårutete vinduer. Det så litt dutch ut.

Vi fant et spisested, de hadde ikke mer enn so and so-mat. Måtte spørre hva de forskjellige rettene var, og det er ikke alltid like lett å forstå hverandre!

Damen på bordet ved siden av vårt hadde tydeligvis fulgt med uten at vi merket det, for plutselig lød det på plettfri engelsk: What do you want to know"?

Hun forklarte oss hva alt var. Hun var skotsk. På genseren stod det "Hospitaliero", og da jeg spurte bekreftet hun at hun var frivillig hospitaliera, på ulike herberger i omegnen. Hun hadde gått caminoen mange ganger. Bodde i Muxia. Der var det roligere enn i Fisterra, mente hun. Hun syntes caminoen hadde blitt for kommersiell. Bemerket at før kom det mange brasilianere, nå var det Sør-Korea som dominerte. Jo. Det stemte, jeg hadde observert det samme selv. Damen hadde også bodd på Mallorca i mange år. Hun hadde aldri angret at hun forlot Skottland, hadde aldri lengtet tilbake etter 40 år i utlendighet.

Etter å ha funnet hotellet gikk vi for å se Cee.

 

FJERDE OG SISTE VANDREDAG

Starten gikk fra plazaen borte i sentrum av Corcubion rundt klokken 10.

 

Dette er min aller siste dag på caminoen. For nå, men kanskje også for alltid. For kan hende er jeg ferdig med caminoene i Spania heretter! Vet ikke helt hvorfor jeg tenker det og har tenkt det noen ganger, men sånn er det. Kanskje har jeg bare bestemt meg for det.

Om det er rett gjenstår å se.

 

Det regnet. Igjen. Først gikk jeg i bakker, og alle bakker var så tunge i dag! Men det var vakkert landskap der på begynnelsen. Passerte små steder kalt Vilar og Amarelo, som liksom ikke bestod av noe. Eukaplyptusen duftet sterkt pga det fuktige været, og jeg dro den inn mens jeg nøt den. Måtte for tredje dag på rad bruke naturen!

 

Innom en bar i Sardiñeiro og fikk stempel, mye asfalt og råkjørere før dette, det virket i hvert fall sånn for meg som var en gående på en vei uten fortau. I baren stod en gjeng med det jeg tror var "helgepilegimer", de var spanske, og eldre enn meg. Da jeg gikk videre var det "sammen med" disse.

 

Men i dag ville jeg gå for meg selv, ting var slitsomt og pusten gikk tungt, og det var siste vandringsdagen min! Jeg satte meg ned og lot dem gå, mens jeg håpet at de ikke ville gå så sakte at jeg ville nå dem igjen. Det var asfalt et lite stykke til, og slakk oppoverbakke, men det kjentes så tungt, så tungt ...

(Kan det ha noe med å gjøre at det er siste dag på veien og at jeg er innstilt på at jeg ikke skal «orke» mer nå? Husker at det føltes på samme måte da jeg gikk inn i Santiago!).

 

Men snart ble veien mye bedre. Jeg gikk på smale grusveier/kjerreveier med mur på sidene, og furuskog. Men det regnet!

Når jeg hadde passert utsiktspunktet mot Fisterra stod Jan Erik og ventet, smilende!

(Jeg hadde jo (nesten) klart det ...).

 

Vi skiltes, og jeg fulgte bilvei et stykke, før det gikk sti ned mot Langosteira beach. Stranden varte noen kilometer.

Tok en liten pause på en bar/kafe. Ble sittende på samme bord som en mannlig pilegrim, han hadde startet fra Alicante, svarte han på mitt spørsmål. Jeg fortalte at jeg nettopp hadde gått Camino de san Olav som går ved Covarrubias, han svarte ingenting til det selv om veien fra Alicante også går innom der.

Noen vil bare ikke snakke.

Folk langs denne caminoen har gått så langt ... kanskje er de slitne?

Da jeg kom ut fra baren igjen var det rene folkevandringen. En strøm av spanjoler i alle aldre hadde tydeligvis lagt helgen hit. Så mange at jeg ikke kunne unngå dem. Etter et stykke til på strand fortsatte det langs bilvei, og jeg kom etter hvert inn i det jeg skjønte måtte være gamlebyen. Lurte på veien, spurte en mann utenfor et herberge, han var engelsk. Han pekte og forklarte, spurte om jeg ville ut til fyret med det samme. Jeg sa ja, men da jeg forstod at jeg kunne få Finisterre-compostelaet like nede i gaten, nå, uten å ha gått helt ut dit, ville jeg heller det. Lenger fremme spurte jeg noen som stod utenfor nok et herberge, det viste seg at de stod i kø for formålet, så jeg stilte meg i kø jeg også.

 

Var spent på om det gikk å få Compostela, og hvor mye de kom til å spørre, men jeg fikk det uten særlig mange spørsmål (jeg har jo fusket...). De spurte om alder og vanlig pass, det var omtrent det hele.

Kjente ikke samme gleden som i Santiago, men for all del; - gøy å ha fått dette compostelaet også!

 

Jan Erik kom, og vi tok bilen ut til fyret. Det var det jammen mange andre som gjorde også! Her var turister og pilegrimer om hverandre. Vi så flere pilegrimer som vandret utover da vi kjørte. Det hadde nok jeg også gjort om jeg hadde vært her alene. Nå bestemte jeg at det egentlig ikke var helt nødvendig.

 

På Cabo Finisterre så vi noen pilegrimer som brente bål, også i 2016. Det er en gammel tradisjon at etter Santiago går man ut mot havet, til "Verdens ende". Man brenner sine støvler, sin stav og sin sekk og blir født på ny.

Noen pilegrimer tok farvel med hverandre, og gråt.

 

Det var spesielt å komme hit, har sett så mange bilder av stedet hjemme. Vi fant støvelen i bronse, et velbrukt foto når Finisterre nevnes eller fortelles om i bøker. I mange år har jeg tenkt at hit ville jeg til en gang.

På milesteinen stod det 0,00 km.

Ja, herfra er det ingen km igjen!

 

MUXIA

Mange pilegrimer går også til Muxia, enten før eller etter at de går til Finisterre. Dit ville vi også. Vi stoppet bilen flere ganger på veien, ved havet, ved Costa da Morte. Costa da Morte («Dødskysten») strekker seg fra Finisterre og videre over store deler av Galicia. Den kalles det pga alle forlisene her gjennom tidene. Fant smale og stille bilveier å kjøre, med kuer og kulturlandskap, både på veien til, og på veien tilbake.

I Muxia spaserte vi på en gangvei og kom til havet igjen, og til en kirke, Santuario Da Virxeda Barca, målet for pilegrimene som går til Muxia. Muxia var som Fisterra en koselig by.

Men jeg likte Fisterra best!

 

 

 

VEIEN HJEM

På veien ut av Fisterra stoppet vi ved et utsiktspunkt mot byen og tok et farvel-bilde.

 

Vi peilet oss inn mot Ponferrada. Sneiet så vidt forbi Lugo på veien, men var ikke innom.

Fra motorvei til N120. Spiste på en comedor like før Ponferrada. I Ponferrada var det godt og varmt, en temperaturmåler viste grader på midten av 20-tallet, noe som fristet til å ta et glass vin på en plaza. Passerte borgen og gikk opp broen, der jeg også var med min datter for noen år tilbake. Kjekt å se igjen dette stedet som jeg har vært før.

Her har jeg stoppet å gå, og her har jeg også startet fra. Men det var litt fremmed.

Innså igjen at jeg bare kjenner en liten brøkdel av byen. Jeg kjenner den som pilegrimene kjenner.

 

Dagen etter "blåste vi av gårde" på motorvei, forbi Astorga, Leon og Burgos (30 mil til siste). Alle disse tre stedene er kjente og litt større pilegrimsbyer, der folk ofte velger å starte, eller å stoppe å gå.

 

Kjørte så for det meste langs vår avholdte N120, forbi alle pilegrimsstedene: som for eksempel Monte de Oca og Belorado.

I Santo Domingo de Calzada stoppet vi og spaserte litt rundt, og var bortom kirken. Det er der de holder en høne og en hane i kirken. Tapasbaren der de hadde så gode kjøttboller var borte, som forventet, den var til salgs da jeg var der i 2012. Trist.

Det ga gode minner å kjøre forbi og gjennom alle stedene, og å betrakte alle pilegrimene.

 

På pilegrimsvei mellom Najera og Navarrette står det et dikt på en vegg. Dette håpet jeg å se igjen nå. Det er så spesielt, og har stått der i over 25 år. Vi fant det ikke. Motorveien var ny, igjen var det nye rundkjøringer som GPS-en ikke kjente, og kanskje var det heller ikke akkurat langs N120 diktet stod? Kanskje var det på en mindre vei? Kanskje var veien lagt litt om? Kanskje kjørte vi ikke med bil forbi det?

 

Stoppet i Navarrette. Ett eller annet gjorde at jeg likte meg så godt i Navarrette da jeg først kom dit.

Ett eller annet gjorde at Navarrette satte seg fast i meg. Noe jeg ikke helt visste hva var.

Det har blitt noen tekster fra stedet.

 

Også her kom vi inn fra en annen kant enn man gjør som gående pilegrim. Alt blir omvendt og føles fremmed. En stund kjenner man seg ikke igjen i det hele tatt. Forvirrende. Til man plutselig er i en gate eller får øye på en bygning man husker igjen.

 

Mest for moro skyld lette jeg etter stedet jeg spiste sist, og etter pensjonatet jeg bodde på. Til slutt fant jeg spisestedet, modernisert, men fortsatt det samme. Vi bestilte en Menu del dia, og den var ikke verst. Ikke fullt så god som jeg husket den, men god.

Navarrette var bra for meg da. Nå gjorde det ikke særlig med meg.

Det var et sted, et sted jeg hadde vært før en gang. Ikke mer enn det.

Etterpå gikk vi til kirken. Det var 24 grader pluss. Deilig.

 

 

Etter Navarrette forlot vi "caminotråkket". Jeg tok adjø med caminoen.

For nå, eller for alltid? Det vil tiden vise.

 

Men akkurat nå skulle vi videre, langs andre veier, mot Barcelona, for å ta fly hjem.

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥