Roncesvalles-Burgos 2012

Artikkelen er skrevet etter forespørsel fra blogger John Steffensen samt publisert i medlemsbladet "Pilegrim i dag".

Langs stiene og veiene i Spania vandrer det folk. De er lette å gjenkjenne. Klærne er annerledes enn resten av befolkningens, og det de trenger bærer de med seg på ryggen. På sekken er det ofte festet et kamskjell. De bruker blikket ekstra godt når de går, ikke bare for å nyte den ofte storslåtte naturen, men for å følge de gule pilene og kamskjellene som veien er merket med så de kommer til rett sted. Målet er Santiago de Compostela i Galicia-regionen i nord.

 

 

Jeg er i Roncesvalles, en liten landsby ved bunnen av Pyreneene. Roncesvalles består verken av mange hus eller mange mennesker, men den har en gammel historie. Karl den store kjempet et slag her, som senere bla. resulterte i kvadet om Roland, et litterært verk fra middelalderen.

 

Men selv om her ikke er mange fastboende, er det likevel mange mennesker i de få gatene og inne på den lille kafeen. De er av alle slags nasjonaliteter og i alle aldre.

De er pilegrimer.

Noen av dem kommer fra Frankrike og har nettopp gått over Pyreneene, andre skal starte sin pilegrimstur herfra. Det skal jeg også.

 

Jeg har vært på pilegrimsveien fire ganger før, men aldri i Roncesvalles, som er den første landsbyen på spansk side. Tidligere har jeg startet min vandring et par dagsmarsjer lenger inne i Spania fordi landsbyen er litt kronglete å komme seg til, men denne gangen har jeg lagt taxi inn i reisebudsjettet for siste stykket, etter først å ha reist med fly fra Norge til Barcelona, siden til Pamplona. Når jeg begynner å gå skal det samme stykket som taxien kjørte gås tilbake på egne bein.

 

Om kvelden er det pilegrimsmesse for dem som ønsker å delta på det. Selv om jeg ikke skjønner stort mer av det som blir sagt på messen enn «pilegrim» og «Santiago de Compostela», vet jeg at presten ber om at vi skal komme trygt fram, og at vi blir velsignet for reisen som ligger foran oss.

 

Start i Roncesvalles

Første dags vandring er alltid ekstra spennende. Vi er flere som starter samtidig, noen er sammen, andre alene som jeg, men snart jevner det seg ut, og jeg ser ingen verken foran eller bak meg. Jeg gjenkjenner det spanske landskapet, den brune jorden, stiene og kjerreveiene, kjenner duftene, annerledes enn hjemme, og gleden som alltid dukker opp når jeg går her. Vandringen går gjennom jordbrukslandsskap, jeg passerer kuer, hester og sauer. Været er bra, det er overskyet og rundt 15 grader, det er oktober 2012. Foran meg har jeg 200 km som skal tilbakelegges i løpet av de neste 10-12 dager.

 

Veien herfra og frem til Santiago de Compostela er 790 km lang.

Neste år, eller et annet år, drar jeg antageligvis tilbake for å gå resten. Eller jeg kan komme til å velge et annet sted, en annen sti, en annen vei. Valgmulighetene er mange for å komme til Santiago de Compostela. Skjellene og pilene står tette, det er lett å finne veien.

 

Her har folk vandret i tusen år. I middelalderen var Santiago de Compostela et stort pilegrimsmål. I katedralen i Santiago skal angivelig Jesu disippel, Jakob, være gravlagt. Derfor kalles veien også for Jakobsveien av noen.

Camino de Santiago har status som Europas første kulturvei. Den står oppført på UNESCOS liste. Langs hele veien finnes gamle byer og landsbyer, store og små, de fleste med gammel og rik historie.

 

Etter en stund når jeg igjen en dame som viser seg å hete Jaqueline. Hun er nederlandsk, men bor i Berlin. Hun står og tekster til kjæresten. De to neste dagene slår vi følge. Det er ofte sånn her; man møtes, og skilles, hele tiden. Ofte treffer man de samme menneskene hver dag fordi vi gjør de samme distansene, men hviler man en dag, eller tar buss fremover, er hele omgangskretsen med ett skiftet ut.

 

Jeg syns her er flere folk enn sist jeg var her, som var i 2009. Så er da også veien populær, antall pilegrimer øker hvert eneste år. Og det er ikke bare meg som kommer tilbake igjen og igjen. Det oppstår et samhold, vi deler noe, vi er rett og slett en flokk med begeistrede mennesker som går, sånn jeg ser det. Ulike, og med forskjellige beveggrunner for å være her. Mange er religiøse, flere er det ikke.

 

 

Terrenget er meget kupert denne første dagen, og vi er ikke dronninger av motbakker verken Jaqueline eller jeg. Det er bare å ta seg tid! Det går så fort som det går.

Etter cirka en mil dukker Viscarret opp, en veldig liten landsby der flere pilegrimer har slått seg ned i en bar for kort hvile og litt drikke eller mat. Det har begynt å regne når vi gjør det samme.

 

De fargerike koreanske ungdommene som teller fem forlater baren idet vi ankommer. Sam fra Boston er her. Den spanske gjengen med middelaldrende par er her. Portugisiske Diego sitter ved et bord og prater ivrig på engelsk med noen jeg ikke har sett før. Den franske damen vi etter hvert deler bord med kan jeg ikke kommunisere med, fransk har jeg aldri lært, hun skjønner ikke engelsk.

Det er ennå noen dager til jeg skal komme til å treffe Tamtara fra Israel, kanadiske Eileen som har sin barnedatter med, skotske Joe, de spanske brødrene Pedro og Javier fra Madrid, og Jennie som er kommet helt fra Australia. De kan alle gi god grobunn for tekster som vil bli skapt når jeg kommer hjem igjen. Møtene er gode her, tingene jeg ser og opplever annerledes.

 

Jeg hører et belgisk par be barvertinnen om stempel i pilegrimspasset. Noen samler så mange stempler de kan, mens de fleste sørger for stempel bare der de overnatter. Når de kommer frem til Santiago viser de frem stemplene og får utlevert et Compostela, et slags diplom, eller bevis på at de har gått. Jeg trenger ikke det. Mitt compostela henger i glass og ramme på veggen hjemme. Likevel samler jeg stempler jeg også. Mange av dem er meget dekorative, og blir til minner, vakre suvenirer fra turen.

 

Jaqueline har bestilt overnatting på et herberge i Zubiri. Jeg bestemmer meg for å slå følge. Det er så vidt jeg klarer å gå over broen som leder inn til den vakre byen. Hele kroppen verker. Men det er verst de to første dagene!

Dette herberget har enkeltrom, og ikke bare sovesaler som de fleste overnatter i.

Senere går vi ned i restauranten for å spise. Det blir det beste måltidet på hele turen. Og antagelig den beste samtalen.

 

Neste dag stopper jeg i Pamplona, hovedstaden i Navarra i Baskerland, som de fleste vil ha sett bilder fra gjennom TV hvert år i juli, når oksene raser gjennom de gamle bygatene under San Fermin-festivalen, og en håndfull modige menn alltid ender opp med å bli skadet.

 

De kommende dagene på veien blir omtrent like lange som den første (22 km). Det er rart å kjenne seg igjen, vite hva som kommer, når jeg etter hvert går steder jeg har vært før.

 

 

* I Puente la Reina møtes to pilegrimsveier. Stedet har navn etter sin vakre, tusen år gamle bro.

 

* Estella ble grunnlagt i 1090, og har sterke bånd til pilegrimstradisjonen. Her finnes bla. den gamle kongeboligen for Navarra i det 12. århundret.

 

* Los Arcos har ruiner av et middelalderslott. Kirke med gotisk kloster. Gatene er trange som i de fleste av byene jeg nevner.

 

* Viana er en flott, liten middelalderby som ligger på en høyde. Her finnes restene av en gotisk kirke. Mange synes katedralen er spesielt flott.

 

* Logroño er provinshovedstad i La Rioja. Storbypreg, men har sine perler av gamle bygninger og kirker. Vinbønder kan ofte ses på åkrene like før man går inn i selve byen.

 

* Nájera betyr ”stedet mellom fjellene”. Her finnes et fransiskanerkloster som er bygget helt inntil fjellet.

Hadde hviledag her og satt på utekafé og kikket på landsbybeboerne. Var likevel ikke mer sliten enn at det ble en tur opp til Cruz del Mapiza, et kors som står på toppen av et fjell og som gir en fantastisk utsikt i alle retninger.

 

* Santo Domingo de la Cazada er en koselig småby. I katedralen holder de en hvit hane og en hvit høne, dette pga en gammel legende. Den som hører hanen gale om morgenen skal visstnok komme seg vel frem til Santiago!

 

* Belorado er også en trivelig småby med klart middelalderpreg. Ble imponert over den vakre gatekunsten i de trange gatene, som var et godt eksempel på at noen ganger kan det være gunstig å blande gammelt og nytt.

 

* San Juan de Ortega. Her finnes ikke annet enn et herberge, et pensjonat, en bar og en kirke. Kirken er verdt å se, og det holdes pilegrimsmesse noen ganger i uken (oktober 2012).

 

* Burgos har en meget vakker katedral i gotisk stil, som er en av Spanias største og mest dekorerte. Hvert år kommer det mange turister til denne byen som har rundt 170.000 innbyggere.

 

Dette er bare noen av de største og mest klassiske stedene av den ruten jeg gikk nå. Etter Burgos kommer den spanske ”meseta”, høyslettelandskap på 1000 m høyde. Det varer i rundt en uke, før man vandrer i det mange syns er den vakreste delen av pilegrimsveien, fra Castilla y León og Palencia, og inn i Galicia mot Santiago de Campostela.

 

 

I Burgos stopper jeg for denne gangen. Mange gjør det, eller tar en pause her. Men de aller fleste går hele veien i ett, og bruker 4-6 uker totalt i Spania, alt etter hvor fort de går.

 

Dem jeg har blitt kjent med i år skal alle videre. Om noen uker vil de være fremme ved målet.

Jeg har sagt adjø til venner her før. Det er tid for det igjen.

 

V.A.T.

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥

 

 

 

Nájera

Ved katedralen i Burgos