Å gå pilegrim, hvordan er det egentlig?

Å gå pilegrim, hvordan er det egentlig?

 

Mange spør meg:

Å gå pilegrim, hvordan er det?

 

Å gå pilegrim er fellesskap.

Å gå pilegrim er frihet.

Å gå pilegrim er glede.

Å gå pilegrim er mestringsfølelse.

 

For meg ble veien til en lidenskap.

 

Pilegrimer deler noe, har en vei de skal gå, med et mål i enden. Og de er mange, med det samme målet.

 

Pilegrimer gjenkjenner hverandre med det samme. Vi ser hverandre på sekken, på skoene, på klærne. Pilegrimer hilser på hverandre. Eller slår av en prat når vi treffes.

 

Det dannes vennskap, og par, det er livsnytelse i fellesskap, de man møter setter spor. Det minste møte, også pensjonatverter, man husker det, og man husker det lenge.

Jeg tror det er pga langsomheten som ligger i dagene.

Små ting får stor betydning, fordi alt går så sakte.

Man blir opptatt av ting som skjer i øyeblikket.

 

Hva du jobber med eller hvilken utdannelse du har er sjeldent et tema.

Hvor du kommer fra er. Hvor du startet å gå. Og kan hende hvor du skal. For ikke alle skal helt til Santiago akkurat nå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Få eller ingen spør om hva du tror på.

Noen spør kanskje hva som gjorde at du kom.

Men det, nei, det, er det ikke alle som kan svare på!

 

Noe vi selvfølgelig snakker om er vandringen, og hva den gjør med oss, på godt og vondt. Blemmer, for eksempel…!

 

Det sies at spanjolene setter pris på pilegrimene sine. Og det virker som det er sant.

De hjelper deg gjerne. De hilser og oppmuntrer. Går man gjennom en landsby må man som regel si ”hola” tilbake mange ganger før man er ute av den.

 

For meg har det å gå Camino de Santiago vært skjellsettende.

Det har fått meg til å sprenge grenser.

Jeg tør mer.

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥