Avisartikkel i Sydvesten

 

Artikkel publisert i lokalavisen "Sydvesten" 17. januar 2012:

 

Hjerteveien

Da Vigdis Asmervik Taule leste bøker og så et fjernsynsprogram om pilegrimsreisen til Santiago i Spania, visste hun at dit måtte hun dra. Hun pakket sekken og dro av sted, alene på reise for første gang. Turen satte sine spor. Både i hjertet og på papiret.

 

Av Anette Olsen Vebjørnsen

 

Underveis og i etterkant av pilegrimsferden skrev Vigdis tekster om hva hun opplevde, hva hun så, og hvem hun møtte på vandringen sin. I fjor debuterte hun med sin første bok; ”Den varme veien ” Her skildrer hun blant annet gledene, friheten, menneskene hun møtte og ting hun så langs veien. Hun gir gode skildringer, og på sett og vis føler man at man som leser er med på ferden. Boken er illustrert med egne fotografier. Tekstene vekker nysgjerrighet og man kan lett forestille seg ”livet langs veien”. Forfatteren ønsker at de som har vært der skal kjenne seg igjen, og at boken kan inspirere og gi et vink om hvordan det er å følge ruten for dem som ikke har vært der.

 

Ulike etapper

Fyllingsdølen vet ikke riktig hva det var som fikk henne til å realisere drømmen om å gå den kjente pilegrimsturen kalt Camino de Santiago. Asmervik Taule kjente en dragning mot Spania og var nysgjerrig.

– Jeg tror det var opplevelse og eventyrlysten som lokket meg, sier hun.

Først hadde hun planlagt turen med en venninne, men da venninnen trakk seg ville Vigdis likevel gjennomføre turen. I mars 2008 dro hun for første gang ned. Med begrenset spanskkunnskap og kun en ryggsekk med seg fløy hun til Spania. Hun startet etappen i Puente de la Reina, som ligger noen dagsvandringer fra bunnen av Pyreneene. Pilegrimen la tilbake en etappe og tok igjen fatt på vandringen om høsten igjen. Da gikk hun over høyslettene og endte i Astorga. I 2009 var hun på nytt på pilegrimsferd, men denne gangen var også hennes da 18 år gamle datter med. I oktober samme året tok Vigdis fatt på den siste etappen. Turen ble avsluttet da hun mottok compostellaet Santiago de Compostela. Det er beviset på at hun har gått til byen.

– Det var en viss høytid over det, sier hun.

Hun var sliten, tom, men likevel lykkelig.

 

Fellesskap og glede

Vigdis kaller seg ikke kristen og mener at mange misforstår begrepet pilegrim.

– Mange tror at det er kun kristne som er pilegrimer. Dette stemmer ikke, sier forfatteren.

Hun sier at mange pilegrimer er på søken etter noe livet, mange er der på grunn av de kulturhistoriske sporene, noen trenger avkobling, noen er interessert i historie. I tilegg er det også selvfølgelig religiøse som legger ut på vandringen. Vigdis ble overrasket over fellesskapet hun følte med de andre pilegrimene.

– Man ser virkelig hverandre langs veien, sier fyllingsdølen.

Vigdis forteller at pilegrimer hilser og man kommer lett i kontakt med hverandre. Hun tror at følelsen av felleskap kommer av at de som er på reise har et felles mål. Og det er ikke bare pilegrimer som er høflig. Vigdis skryter av lokalbefolkningen.

– De hilser og oppmunter. De hjelper deg gjerne, og man trenger ikke alltid å spørre om hjelp engang.

Asmervik Taule har møtt mange mennesker på reisen og i boken skildrer hun noen av disse møtene. Vi kan blant annet lese om den trøtte pensjonatverten i Navarrette, presten i Estella og bonden fra Lorca

 

Gode energier

Selv om fyllingsdølen ikke var på en bestemt søken har pilegrimsferden gjort noe med henne. Det er blitt en av hennes hjerteveier, og hun mener det er en unik stemning og god energi langs ruten. Selv om hun dro alene, var hun aldri redd.

– Jeg følte meg veldig trygg, sier hun.

– Du finner ro og glede der.

I tilegg er livet bekymringsløst, man er fri fra dagliglivets trivialiteter og har kun seg selv og veien å fokusere på. Vigdis forteller at å finne frem gikk greit. Det gjelder å følge de gule pilene, men et kart kan være kjekt å ha med seg. Herbergene ligger tett, selv foretrakk hun å sove på hotell. Kroppen verket hver eneste dag etter marsjer på 16 til 22 kilometer . Vigdis hadde ikke gått så mye tidligere, men hun trente seg opp ved å gå i fjellene før hun dro. I tilegg til treningen leste hun mye litteratur fra andre som hadde vært på ferden. Asmervik Taule liker å planlegge godt i forveien og brukte god tid på det. I tilegg var det viktig å disponere plassen i ryggsekken riktig. Ettersom en sekk var alt hun tok med.

 

Nye pilegrimsreiser

– Jeg kunne gjerne tenke meg å gjøre det igjen, sier hun.

Pilegrimen kunne tenke seg å gå både den samme og andre ruter til Santiago igjen. I fjor sommer fikk hun problemer med hjertet, og så med redsel på om hun noensinne ville kunne gå pilegrimsveien igjen. Men etter medisinering og opptrening ser det lysere ut for Vigdis.

– Jeg er ikke redd nå lenger, slår hun fast.

– Vi som har hjerteproblemer skal trene, og vi skal bli slitne og svette, mener hun.

Det vil altså etter all sannsynlighet komme nye eventyr for Vigdis, og det vil også muligens komme flere bøker. Pilegrimen skriver allerede på nye tekster som hun inntil videre holder tett inntil brystet, men også de vil handle om ”hjerteveien” hennes.

 

 

♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥-♥